På Finnmarksturné med bok om samisk stat

Hvordan kunne hverdagen vår sett ut om en samisk stat ble etablert på Finnmarks territorium, hvor samene drar ut i krig for å forsvare sitt land mot angrep fra de nordiske nabolandene?

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Ságat

For å våge seg på et svar til dette kontroversielle spørsmålet - og gå i dybden av å skildre en slik alternativ virkelighet - måtte det en tamilsk sørvestlending til. Den landskjente forfatteren Tharaniga Rajah bokdebuterte i fjor med romanen «Det er lenge til skumring» og har i disse dager vært på Finnmarksturné for å presentere boka, hvor hun også forteller om sin egen bakgrunn og motivasjon for prosjektet.

Tharaniga entrer Karasjok Bibliotek kledd i en lang, svart kjole med en manke av glinsende grønne fjær rundt halsen. Hun er tydeligvis ikke redd for å gå egne veier, hverken i sitt forfatterskap eller i klesveien, men det er kanskje en styrke som er god å ha når man er oppvokst på bygda med tamilsk familiebakgrunn. Men hvorfor vil egentlig en tamil og sørvestlending skrive om Nord-Norge og Sápmi? For å få svar på dette spørsmålet må vi tilbake til det første terrorangrepet på norsk jord siden andre verdenskrig.

22. juli og dobbeltmoral

Tharaniga bodde i Oslo i tiden rundt den skjebnesvangre julidagen i 2011, og gikk ofte gjennom regjeringskvartalet.

– Det var en helt spesiell stemning i byen like etterpå, med rosetog og duften av roser som kontrast til stanken av bensin der hvor bomben hadde gått av, beskriver hun.

– I tiden etter 22. juli trodde vi at trollene ville sprekke når de kom fram i lyset, men at hatprat avler mer hatprat har vi skjønt nå, fastslår forfatteren, og påpeker at det norske samfunnet i økende grad bærer preg av fremmedfrykt – når så mange som 25% av barn med minoritetsbakgrunn i dag oppgir å jevnlig bli utsatt for rasisme.

– Hadde vi vært like rause om vi ble bombet regelmessig? spør Tharaniga retorisk med tanke på hvordan det norske folk sto sammen etter Utøya-terroren, og gir publikum noe å tenke over. For dette spørsmålet synes å danne premisset for den samiske dystopien som skildres i boka.

Veien fram til en samisk stat

I boka har Norge utsatt det samiske folk for etnisk rensning, hvorpå den samiske staten Davvinásttit (Nordstjerner) blir etablert på Finnmarks territorium. Sentralt i historien står alenemoren Raisa som går i krigen, og hennes dysfunksjonelle forhold til datteren Násti.

– Jeg ville skrive om krig for å få den nærmere oss, forklarer Tharaniga om hvorfor hun har valgt å skildre en væpnet konflikt på norsk jord fra et samisk perspektiv. Dessuten lå det samiske området laglig til med tanke på potensiell konflikt, med grenser mot både Russland, Finland, Norge og Sverige.Tharaniga ønsker å formidle krigens kostnader fra et sivilt perspektiv, og i boka tas leseren med på en reise i vekslende sympatier hvor man får oppleve både hva det vil si å være rasist og å bli utsatt for rasisme.

– Raisa kan beskrives som en negativ karakter, for hun er både rasistisk og en dårlig mor. Likevel er jeg glad i henne, for man er sjelden født ondskapsfull, minner hun om. Forfatteren legger til at hun gjorde traume-research i forbindelse med holocaust for å skildre karakterene i boka – som har opplevd folkemord og utrydningsleire – på en realistisk måte. Til den fiktive krigen har hun hentet inspirasjon fra konflikten mellom Israel og Palestina.

– Historien om fornorskinga av det samiske folk har også gitt en viktig dybde til teksten. Det gjør noe med oss når vi har den i bakhodet når vi leser, og virkeliggjør handlingen på en annen måte, sier hun.

En felles skjebne

Selv har Tharaniga fått føle på kroppen hva rasisme innebærer, oppvokst som hun er på den lille plassen Moi i Rogaland.

– Min bestevenninnens mor ville ikke at hun skulle leke med meg på grunn av at jeg var mørk i huden, erindrer hun. Tilslutt kom Tharaniga til et punkt hvor hun ikke ville være tamil og snakke tamilsk, og har følt på sorgen over å miste et språk – et språk hun senere har tatt tilbake i voksen alder.

Dette, i tillegg til å tilhøre en minoritet som har vært utsatt for kolonisering og folkemord på Sri Lanka, gjør det tydelig at hun kan relatere seg til den samiske historien i lys av sin egen bakgrunn.

På klingende sørvestlandsdialekt forteller hun gestikulerende om sitt samfunnsengasjement mot hverdagsrasisme, for miljøet og minoriteters kamp for likeverd – både kulturelt og språklig.

– Jeg skriver på nynorsk, for det er mitt hjertespråk. Men det er kanskje litt dumt at boka er på nynorsk når mange ikke har fått lære seg det her i nord, bemerker hun. I tillegg bruker hun også enkelte samiske ord i boka, noe hun synes har bidratt til å gjøre fortellingen mer levende.

– Gjennom å lese boka kan man faktisk lære seg litt samisk, opplyser forfatteren.

Hvite barn leker best?

Mellom sine betraktninger rundt samfunnsutviklingen leser hun opp poetiske naturskildringer fra boka.

– Raisa føler en sterk takknemlighet til naturen for at hun er i live, fordi hun og datteren måtte klare seg på det de fant i naturen på sin vei fra utrydningsleiren, forklarer forfatteren, og beskriver hvordan naturen står som kontrast og frelser opp mot all grusomhet. Noe som tydelig reflekterer forfatterens eget natursyn:

– Det er noe spirituelt som skjer når vi går det hvor forfedrene våre har gått. Folk som er mye i naturen er mer opptatt av å bevare den, men naturinngrep som for eksempel gruvedrift med dumping i sjø tar fra oss disse opplevelsene, sier Tharaniga. Selv opplevde hun å bli uglesett på Aschehoug forfatterskole da hun presenterte seg som valgkampskoordinator for Miljøpartiet De Grønne – i en klasse der flesteparten tilhørte majoriteten og middelklassen.

– Det litterære Norge er skeptisk til politisk litteratur. Temaer som preger den norske samtidslitteraturen er ekteskapsbrudd, å få barn og depresjon, noe som kan tyde på et overflodssamfunn, påpeker Tharaniga, og problematiserer at det gjerne kun er den hvite middelklassen som sitter representert i litterære råd og lignende.

– Men når det brenner vil man skrive om det som brenner, avslutter den samfunnsengasjerte minoritetskvinnen.