Portretter & profiler

22. mar, 2020

Den verdenskjente spirituelle læreren Yogi Bhajan erklærte i sin tid at hun hadde alle svarene selv – men først 30 år senere harBerit Nystad (64) tatt innover seg hva det innebærer. Hver uke samler hun en gruppe søkende sjeleri hjertet av Sápmi for å påkalle sin indre visdom – på det hellige indiske språket gurmuhki

Tekst: Elise Embla Scheele, magasinet Medium

På senvinteren har sola så vidt bikket over horisonten etter den lange mørketiden i nord, og strør sitt gyllne glitter over de hvite tretoppene som avtegner seg mot en pastellfarget himmel, vekslende mellom nyanser av rosa, lilla og turkis.

En opphøyd fred hviler over viddene som omkranser den snøkledte elvedalen rundt bygda Karasjok – Solas tilbakekomst er et kjært gjensyn som feires med solfester på denne kanten av landet, hvor vekslingen mellom lys og mørke når intense ytterpunkter gjennom årstidenes gang.

I hjemmet til en yogainstruktør

Vintersola kaster sine blanke stråler gjennom de flortynne gardinene som rammer inn vinduene i den hvitmalte stua, og lyser opp det massive Buddha-maleriet som troner over sofaen. Den åpne, rolige og meditative atmosfæren bærer umiskjennelig preg av at dette er hjemmet til en kundalini-yogainstruktør – en yogaretning hvor fokuset er rettet mot mennesket som helhet, og hvor indre arbeid regnes som vel så viktig fysiske øvelser.

Berit skjenker svalende, grønn te i store glass, med en blanding av urter basert på ayurveda – en flere tusen år gammel helhetlig behandlingstradisjon fra India. Dette er hennes personlige favoritt, forteller hun – de kraftigere krydderblandingene serverer hun kun på tampen av sine yogaklasser, etter en vel overstått yoga-økt hvor deltagerne kommer sammen i en sirkel for å drikke te og prate om løst og fast.

Men selv for en erfaren te-drikker og yogaentusiast kommer neste opplysning som en overraskelse: Ikke visste undertegnede at yogien, den spirituelle læremesteren som er avbildet på te-pakkene hvor hver pose er prydet med et visdomsord, er den samme som introduserte den vestlige verden for kundalini-yoga. Hans navn var Harbhajan Singh Khalsa – bedre kjent som Yogi Bahjan blant sine tilhengere. Og Berit har fått møte ham personlig.

Et skjellsettende møte

Berit beskriver seg selv som at hun alltid har vært nysgjerrig og vitebegjærlig, noe som ikke gikk upåaktet hen av Yogi Bahjan selv. Da hun oppsøkte yogien på begynnelsen av 90-tallet i Hamburg i forbindelse med en audiens for en liten gruppe fra Norge, hadde han spøkefullt erklært at «– Når du kommer fram til Sankt Peters port, kommer du også til å fritte og spørre ham ut!». Berit humrer når hun tenker tilbake på den treffende kommentaren. Men det hadde tatt tid før hun fattet mot til deg for å konfrontere yogien.

Da Yogi Bahjan ved en tidligere anledning hadde vært på besøk i Oslo hadde hun hatt ønske om å få en avtale med ham, men på tross av sin nysgjerrige natur visste hun ikke helt hva hun skulle spørre ham om.

– Å være i nærheten av ham var stort, erkjenner hun, når hun minnes den spesielle seansen for rundt 30 år siden da hun satte seg helt opp til podiet for å være nær sin læremester i hans energi.

– Han hadde evnen til å sette folk til veggs, og kunne provosere kraftig for å løfte opp personen han pratet med, forklarer hun om hvilken påvirkningskraft Yogi Bahjan hadde på sine tilhørere.

Å være vitne til hvor sterkt folk kunne bli preget etter å ha snakket med ham gjorde kraftig inntrykk på den unge Berit, for da selveste Yogi Bahjan erklærte at hun hadde alle svarene selv gikk hun ut ifra at det skyldtes hennes svakhet – og ikke hennes styrke:

– Jeg trodde han tenkte at jeg ikke ville tåle det han hadde å si fordi jeg var for skjør, erindrer Berit om hva hun antok var grunnen til at hun ikke fikk anledning til å prate med ham på tomannshånd.

– At jeg faktisk visste svarene selv har jeg skjønt hva innebærer etterhvert, tilkjennegir den nå erfarne yogalæreren, mens hun tankefullt myser ut mot de fredfylte, snøkledte furutoppene utenfor stuevinduet. Nå har hun ikke lenger behov for å søke etter svarene i den ytre verden, men med dyp innsikt følger også et ansvar – til å dele kunnskapen videre.

Berits yogiske reise

Berit er utdannet yogainstruktør fra Kundaliniyoga Institutet i Umeå i Sverige, og har drevet med undervisning i yoga i over tjue år – fra den spede begynnelsen med yogaøvelser for en håndfull personer i egen stue på en tid da yoga ble oppfattet som noe fremmed i hjembygda, til at hun i dag avholder ukentlige gong-meditasjoner og yogaklasser i egne lokaler for større grupper. Dessuten arrangerer hun yoga-weekender i indre Finnmark og retreat-reiser til Spania, i tillegg til å tilby individuelle konsultasjoner – alt i regi av sitt foretak Davvi Yoga (oversatt fra samisk: "Nord Yoga"). For tidene har forandret seg og i dag er folk veldig åpne, kan Berit fortelle.

Den 64-årige yogalæreren føler imidlertid fortsatt at hun ikke er helt utlært, og går stadig påbygningskurs – nylig har hun blant annet videreutdannet seg til gongspiller, foruten å være i gang med et kurs i yogaterapi. Men at det var kundalini-yoga hun først skulle fordype seg i var det skjebnen som avgjorde:

– Jeg ble introdusert til yoga av en kollega uten å ha noen klar oppfatning av hva det var, men det er alltid en årsak til at sjelen søker seg til noe, også på det ubevisste plan, reflekterer Berit.

– Ved å dele og undervise gir jeg folk et verktøy. Mange har vært innom, mange slutter og noen kommer tilbake, for noe skjer med deg under yoga og det er en grunn til at du vil fortsette. Ikke alle er klare for det – men ingenting er tilfeldig, forteller hun om den dyptgripende prosessen som settes i gang når man utøver yoga regelmessig.

– Å være vitne til forandringen som skjer med mennesker er stort. Det å undervise gir så mye tilbake til en selv, fastslår hun.

På spørsmål om hun ikke nå har blitt Karasjoks yogi svarer Berit noe unnvikende.

– Jeg vil heller si at jeg håper jeg kan være med på å høyne frekvensen her i området og for folk, sier den ydmyke yogainstruktøren.

Berit snakker rolig og lavmælt, med en naturlig autoritet som inngir respekt. Under samtalen kommer det tydelig fram at hun har lang erfaring med å undervise og formidle sin omfattende kunnskap og åndelige innsikt, og man kan nesten fornemme at kommunikasjonen samtidig foregår på et dypere plan. Kan det være en sensitivitet for tankens kraft, utviklet gjennom et langt liv gjennom meditasjon som gjør at undertegnede knapt behøver å formulere sine spørsmål før Berit intuitivt fanger dem opp og svarer på dem?

– Folk forbinder vanligvis yoga med fysiske øvelser, men yoga er også meditasjon, mantra og pust. Yoga er hva du tenker og sier, hvordan du oppfatter verden og hvordan du behandler naturen. For vi i er ikke adskilt, vi er en del av hverandre og naturen, forklarer Berit om den helhetlige filosofien som ligger til grunn for praktiseringen av yoga – hvor det fremste målet er å komme til en erkjennelse av enhet med resten av skapelsen:

– Ordet «yoga» betyr å forene. Yoga er en 10 000 år gammel måte å forene kroppen og sinnet med altet, og å forene universet med det jordiske, legger hun til.

På spørsmål om hvordan alt henger sammen og påvirker hverandre snakker Berit om vibrasjoner.

– Alt vibrerer, universet vibrerer, tanker vibrerer, ord vibrerer – selv steiner vibrerer. Hva vi tenker og sier skaper vibrasjoner og forskjellige vibrasjoner har ulik effekt, svarer hun.

– Kundalini-yoga er yoga for å for å høyne bevisstheten. Vi har rett og slett storrengjøring i sinnet slik at du kan være den du er, utdyper hun om sin utvalgte retning innenfor yoga.

Det finnes flere veier opp et berg

I indre Finnmark står kirka fortsatt i en sterk posisjon, og det faller derfor naturlig å spørre Berit om ikke yogalæren – som bygger på østlige religioner som hinduisme, sikhisme og buddhisme – står i kontrast til den kristne lære? Da blir det plutselig undertegnedes tur til å svare for seg:

– Hvilke motsetninger finnes mellom yoga og kristendommen? utbryter Berit hoderystende retorisk. Ut ifra den ellers sindige yogalærerens reaksjon å dømme var antagelsen om at det skulle eksistere noe slikt motsetningsforgold fullstendig skivebom.

– Jeg ser ingen motsetning mellom yoga og kristendommen. Alle religioner vil at vi skal være lykkelige og ha et godt liv, og yoga kan være en måte å oppnå dette på. Alle tror på en udødelig sjel. Det gjør også vi som praktiserer kundalini-yoga, fastslår hun.

– Noe annet er hvordan religion har blitt brukt av makthaverne. Hvis du vil beholde makten vil du ikke slippe til noe nytt, men det er flere veier opp et berg, påpeker Berit, vel vitende om kirkas historiske forhold til andre åndelige tradisjoner enn sin egen.

For å demonstrere hvordan kristendom og yoga bokstavelig talt kan gå hånd i hånd viser Berit ulike mudraer – forskjellige hånd- og fingerposisjoner som skal ha en effekt på energilinjene i kroppen. Berit mener at den kraftfulle virkningen av mudraene tidligere også har vært kjent innenfor kristen tradisjon, noe som kommer til uttrykk gjennom eldre avbildninger av Jesus hvor han former hånden i en slik posisjon: prithvi mudra, eller kristus-mudraet som det også er kjent som, skal ha en helbredende og styrkende kraft.

Yoga fra et urfolksperspektiv

Yogainstruktøren fra hjertet av Sápmi kan dessuten også se paralleller mellom yogafilosofien og det gamle samiske livssynet, blant annet når det kommer til forholdet til naturen.

– Å være i naturen er viktig, for naturen har en enorm verdi i seg selv. Man trenger å oppleve naturen for å ha det bra. Religion har ødelagt det besjelede i naturen. Men naturen er levende, og hadde man hatt den respekten hadde man også behandlet hverandre annerledes, reflekterer Berit, som også er overbevist om at verden ville vært et bedre sted om man først hadde velsignet dyrene før de ble slaktet og spist.

Fra sin barndom i hjembygda kan Berit huske den tradisjonelle samiske behandlingsformen duovlun, hvor en tørket bit av soppen knuskkjuke ble plassert på spesielle punkter på huden og påtent for å behandle sykdom og smerte. På tross av at folk på den tiden ikke hadde hørt om meridianer – den østlige læren om energilinjene i kroppen som blant annet ligger til grunn for akupunktur – ble tilsvarende behandlingspunkter benyttet under brenning av duovli.

Berit kan dessuten se fellestrekk mellom joik og mantrasang.

– Mantra er ord som er satt sammen for å ha en effekt. Når du gjentar noe gir underbevisstheten etter og det skjer en utrenskning, forklarer Berit om effekten av de repeterende versene på gurmuhki som benyttes under yogameditasjon.

– Å joike kan være veldig transformerende. Intensjonen i en joik er viktig, på tilsvarende måte som mantra, sier hun.

Hvordan alt er forbundet

Der andre – kanskje i sin uopplysthet – fokuserer på motsetningsforhold og kontraster, ser Berit likheter og paralleller. Hennes dype visshet om hvordan alt henger sammen transenderer både kulturelle skiller og geografiske avstander, slik at samtlige av verdens visdomstradisjoner blir å regne som forskjellige uttrykk for menneskets kollektive søken etter den samme sannheten.

På veggen i Berits yogalokaler henger en drømmefanger fra den amerikanske urbefolkningen, et minne fra hennes reise til Canada. Et flettverk av greiner prydet med perler, frynser og fjær, skinnet av en hvit fjellrev og en bergkrystall i sentrum av nettet – som ifølge tradisjonen skal fange opp i seg de onde drømmene og slippe gjennom de gode. Det indianske kunstverkets personlige betydning for Berit er dessuten et godt eksempel hennes inkluderende og åpne holdning til ulike visdomstradisjoner, for på spørsmål om hva drømmefangeren har med yoga å gjøre svarer hun at hun opplever mønsteret i veven som veldig yogisk – som en form for mandala: et symbolsk bilde på kosmos som benyttes i yogameditasjon.

Yogi og noaidi

Aller innerst i lokalet, hengende fra et stativ, troner en massiv gong av blankpusset messing. Og det var denne håndlagde gongen som talte til Berit under et besøk til en gongfabrikk i Tyskland, for det sies at det ikke er du som velger gongen – det er gongen som velger deg.

– Gongen er det sterkeste sjamanistiske instrumentet som finnes. Den representerer selve urlyden som har bygd opp hele universet, forteller Berit, og sammenligner gongen med trommene som har blitt brukt av samiske noaidier – utvalgte personer med spesielle evner som i det førkristne samiske samfunnet fungerte som åndelige ledere og helbredere.

– Tromma har en vibrasjon som transformerer og fører deg inn i noe annet. I yoga brukes gong, en tromme av messing, til avslapning og meditasjon. Gongspilleren tar imot deltagernes energi, filtrerer den og sender den av gårde, forklarer hun.

Utenomkroppslige erfaringer som sjelereiser gjenfinnes dessuten både i den yogiske og samiske tradisjonen:

– Noaidiene visste også at det å tromme hadde en effekt, for de reiste av gårde som i gongmeditasjon, legger hun til.

Og Berit snakker av egen erfaring. Under en gruppemeditasjon med bruk av gong fikk hun selv oppleve hvordan en noaidi var tilstede og hjalp henne på det åndelige plan:

– Mens jeg trommet under gongmeditasjonen var han til stede som støtte. Det var som om han hadde kommet flere hundre år framover i tiden og var der sammen med meg, på en fjellknaus ikke så langt fra yogalokalet hvor jeg hadde gongkveld, beskriver hun.

Overgivelsen til den kreative kraften

Den varme belysningen er dempet og flakkende stearinlys brer sitt lune skjær utover lokalet, hvor folk sitter med korslagte bein på puter og tepper plassert på gulvet. Noen har bredd pledd over skuldrene – som for å stenge den ytre verdens distraksjoner ute, kapsle seg inn i seg selv og rette oppmerksomheten innover. En altoppslukende stillhet brer seg i rommet og klargjør deltagerne for et meditativt fokus på det som skal komme.

«– Ong namo guru dev namo», lyder det unisont.

Setningen på gurmuhki som melodisk blir messet tre ganger har betydningen av å påkalle og overgi seg til sin indre visdom. Ordene representerer «den gyldne lenke» – som utgjør linken til all informasjon, alt som har vært og alt som skal bli, forklarer Berit.

Slik innleder yogainstruktøren kvelden med sine yogaelever, hvor fysiske øvelser ledsages av meditasjon og mantrasang – i vekslende bølger mellom ro og hvile, anstrengelse og fokus. Hele tiden under veiledning av Berits rolige og myke stemme, som går fra å forklare den helsemessige og åndelige effekten av de ulike øvelsene til å lede deltagerne inn i dyp meditasjon.

Fornemmelsen av tid og rom opphører når hvert fiber i kroppen har nådd sin totale avspenning, og sjelen reiser av gårde på myke toner av mantrasang mens Berit guider de sjelereisende til enhet og helbredelse.

Etter oppvåkningen – når alle har kommet tilbake til seg selv – avrundes kvelden med en keltisk bønn om å bli omsluttet av kjærlighet og veiledet av indre lys. Og helt tilslutt: den klokkeklare, samstemte klangen av ordene «Sat Nam» (som betyr «Jeg Er Sann»), før hver og én bøyer seg for sitt høyere selv.

30. jul, 2019

Yurten på Riddu siida fylles av aromatiske dufter mens bålet flammer under en kokende jerngryte. De besøkende sipper til et styrkende brygg mens Cheinesh fra Sibir holder seremoni, forteller myter og legender og tar sine gjester med på en musikalsk ridetur over Altajfjellene. 

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Ságat

Den prisvinnende artisten og skuespilleren Cheinesh Bajtushkina er fra republikken Altaj i Russland, hvor de sentralasiatiske steppene møter den sibirske taigaen og en massiv fjellkjede kjent som Altaj-fjellene.

Hun tilhører det nomadiske folket telengiter og er en av få kvinnelige artister som praktiserer tradisjonell strupesang fra regionen, en sangteknikk som går ut på å synge opptil tre forskjellige toner samtidig. I tillegg spiller hun munnharpe og et strengeinstrument kalt topshur som er laget av hellig tre.

Fra Sibir til Sápmi

I løpet av den samiske urfolksfestivalen Riddu Riđđu i Nord-Troms holder Cheinesh en rekke seremonier og konserter, som tiltrekker seg lange køer av festivalgjester som venter i spenning for å slippe inn i yurten – et rundt filttelt som tradisjonelt har blitt benyttet av nomadefolk i sentral-Asia. Hvert år i forbindelse med festivalen blir yurten satt opp på et jorde ved elvebredden i Kåfjord, som under noen hektiske julidager forvandles til Riddu siida – en møteplass for urfolkskulturer fra hele verden.

For anledningen er Cheinesh kledd i lange gevanter prydet med broderier av mytiske skapninger og en hornlue som overgår det meste når det kommer til lengde og utsmykning – kronet med gullmalte figurer som forestiller en bukk og et hjortedyr.

Til ære for ilden og jorda

– I Altai tilber vi naturen og jorda er den største guddommen. Hvis man ikke tar vare på jorda vil man ikke kunne fortsette å ha det levesettet man har i dag, sier hun, og gjør seg forstått ved hjelp av en tolk som oversetter fra russisk.

– Vi må ta vare på ilden, for ilden gir liv. Urene ting skal ikke kastes i ilden, formaner hun mens hun steller med bålet, og legger til at hun har kommet hit for å gi liv til vår ild og gjøre den bedre.

– Jeg renser yurten for god helse og fremgang for folket i Norge, fortsetter hun, mens hun leder røyken fra en brennende urtekvast rundt blant gjestene. Etter å ha fortalt mer om sitt folks myter og verdensbilde serverer hun en drikk laget av svart te blandet med melk, urter og havregryn, som skal være styrkende, varmende og bra for magen.

Musikalsk drømmereise

Mens publikum sipper til det styrkende brygget inviterer Cheinesh sine gjester med på en musikalsk drømmereise, hvor rytmen fra hestens galopperende hover blandes med dyrelyder hvor hun etterligner både hestens vrinsking, rytterens hypping og fuglenes sang.

– Forestill deg at du rir på en hest gjennom vakkert landskap, hesten tar deg hjem, sier hun før hun ber alle om å lukke øynene, og plutselig føles det som om man blir hensatt til et storslått fjellandskap langt mot øst, mens man farer avsted i vill fart på hesteryggen.

Cheinesh’ dype stemme kunne like gjerne tilhørt en mann, og det er derfor ikke til å undres over at få kvinner behersker denne formen for strupesangteknikk.

– Se for deg en flokk hvite hester i skyene som kommer galopperende ned fra himmelen. Når hovene treffer marka begynner gyllne fugler å synge, fortsetter hun, og stemmer i med en ny melodi – mens publikum sitter fullstendig bergtatt.

Mytisk kvinnefrigjøring

I Altaj har hver klan sitt eget totemdyr med sin egen opphavsmyte, og Cheinesh kan fortelle at hun tilhører den hvite svanens klan. Blant dem blir det fortalt om gudedatteren som kom til jorden som en av tre svanesøstre, før hun ble berørt av en mann og mistet vingene sine. Under løfte om at han ville gi henne svanehammen tilbake om hun først fødte ham to døtre ble hun værende hos ham, for mannen tenkte at hun nok uansett ikke ville komme til å forlate familien sin når tiden var inne. Da de hadde fått to døtre sammen og hun skulle til å fly opp gjennom røykåpningeni yurten, prøvde han å holde henne tilbake slik at føttene hennes ble svidd over ildstedet. Derfor har svanen svarte bein. Men tilslutt klarte svanekvinnen å kjempe seg fri, og etterkommerne av hennes døtrene ble til den hvite svanens klan.

26. jul, 2019

June (39) fra Tysfjord har alltid hatt en drøm om å bli kunstner. Høsten 2016 fattet hun endelig mot til seg for å ta steget helt ut, og begynte på kunstskole. – Det er aldri for sent å virkeliggjøre drømmene sine, sier den sterke og modige kvinnen.

Tekst: Elise Embla Scheele

39 år gamle June Gerd Annmette Johnsen fra Tysfjord i Nordland er en ekte overlever. I 2016 sto hun fram i VG som en av 11 kvinner og menn som fortalte sine personlige historier om overgrepskulturen i Tysfjord.

Nå har hun skapt seg et nytt liv i Karasjok i Finnmark med drømmer og håp for fremtiden. Her har hun mulighet til å dyrke sin lidenskap for kunst, foruten å ha funnet kjærligheten med en reineier som har brakt henne i lykkelige omstendigheter.

Et stolt øyeblikk

Den store dagen er kommet, og tiden er inne for åpningen av kunststudentenes avgangsutstilling. June har kledt seg i sin fineste stas: en vakker kongeblå lulesamisk kofte, komplett med en stor sølje på brystet og matchende ørepynt med blå steiner og funklende løv av sølv.

Stolt venter hun sammen med sine medstudenter mens rektoren, ordføreren og rådet fra Sametinget holder sine taler for dagen.

– Kjære ordfører, rektor og ikke minst elever. På vegne av Sametinget takker jeg hjerteligst for invitasjonen til å være med på åpninga av denne flotte elevutstillingen og gratulerer med dagen til dere alle, sier sametingsråd Henrik Olsen.

– Det gleder meg å se at dere stiller ut det dere har skapt i løpet av året. Jeg håper virkelig innerst i mitt hjerte at skolen finner gode løsninger for drifta fremover, sier Karasjoks ordfører Svein Atle Somby.

Den nedleggingstruede kunstskolen i Karasjok har i mange år slitt med økonomien på grunn av lavt elevtall, men har overlevd takket være den iherdige innsatsen til noen standhaftige ildsjeler. Dette er historien om hvordan den lille kunstskolen i nord ble Junes trygge havn hvor hun fikk rom til å gjenfinne en følelse av glede, mestring og selvtillit i en tøff fase av livet.

Poesi fra havet

Fungerende rektor Annelise Josefsen overrekker blomster til studentene i tur og orden, og June er tydelig rørt når hun takker og tar imot omfavnelsen fra rektoren. Så går June fram til mikrofonen. Den vevre skikkelsen nøler et øyeblikk før hun tar ordet, men straks hun åpner munnen blir publikum hensatt til det nordlandske kystlandskapet hvor hun har sine røtter.

«Jeg står midt på vidda og lengter hjem til havet», begynner hun. Mens hun maler minnene fram på klingende nordlandsdialekt er det som om lukten av hav, nykokt torskemidddag og sjøspruten fra fjæra slår innover publikum.

Kan vi ane en hjemlengsel i hennes selvskrevne poesi, og en erkjennelse av at alt tross alt ikke var like mørkt på plassen der hun vokste opp?

Til slutt avrunder hun med et dikt på samisk om å være modig, ha framtidshåp og tro på seg selv – egenskaper hun til fulle har vist at hun besitter, gjennom sin vilje til ikke å gi opp og starte et nytt liv med blanke ark.

Fra å følge strømmen til å realisere drømmen

Som ung påbegynte June en utdannelse til helsefagarbeider for å være sikret jobb. Å bli kunstner var ikke noe å trakte etter fikk hun stadig høre, enda hun alltid har vært glad i å male. Nå har hun omsider fattet mot til seg for å gå egne veier, og beslutningen om å gå på kunstskole har gitt henne desto større selvtillit.

– Jeg har alltid hatt en drøm om å bli kunstner. Da Tysfjord-saken kom opp var det godt å komme til Karasjok og starte et nytt liv. På en måte var det bra at saken kom opp, for det ga meg anledning til å ta tak i drømmen, sier June, som ble «headhuntet» til kunstutdanningen av selveste rektoren på skolen. Kunstskolens daværende rektor var fra Jokkmokk, like på den andre siden av svenskegrensen i forhold til Tysfjord, og tok kontakt med June for å høre om hun var interessert i å studere kunst.

– Det var som om det gikk et lys opp for meg om at hvis jeg vil så kan jeg bli kunstner. Det er aldri for sent, så hvorfor ikke ta tak i drømmen nå? erindrer June at hun tenkte, og i en alder av 36 år og bestemte hun seg for å hoppe i det.

En klippe i stormen

Den lille kunstskolen i Karasjok ble hennes trygge havn når det stormet som verst rundt Tysfjord-saken, og kunstutdannelsen har gitt henne ny tro på fremtiden.

– Det er tøft å stå fram med ting, så det er godt å male ut sine følelser. Når du maler er du i din egen verden og du trenger ikke tenke så mye. Å drive med kunst er terapi for meg, det føles nesten som om jeg er født påny, erklærer hun entusiastisk.

– Kunstskolen ble mitt fristed og det var alltid så godt å kunne komme dit. Det å skape gir så positive tanker, det gir følelsen av at man er noe og kan noe, fastslår June, og legger til det kreative arbeidet har gjort underverker for selvfølelsen. Å gå kunstskole er noe hun varmt kan anbefale til andre som har vært i tilsvarende situasjoner som henne selv;

– Hvis du er trist og lei kan du sette deg ned og male og bli i godt humør, det er så befriende og avslappende, oppfordrer hun.

– Å bruke penselen helt vilt har kanskje vært en måte for meg å få ut de vonde følelsene på, reflekterer June, som ønsker seg en vegg i sitt eget hjem hvor hun bare kan slippe malerkostene og fargene løs når hun måtte føle for det. 

Ambisjoner for fremtiden

Nå som hun er ferdig på kunstskolen drømmer hun om å studere videre på kunstakademi, hvis ikke hun velger å fordype seg i psykologi – det får tiden vise. Eller kanskje det havner på noe midt imellom; kunstterapi er et område June synes høres veldig spennende ut – en terapiform som tar utgangspunkt i klientens skapende arbeid.

– Jeg har jo lyst til å bli en kjent kunstner, det er vel alle kunstneres drøm, men kanskje blir det bare en hobby. Men først skal jeg få en baby, forteller hun.

June trives godt i det arktiske klimaet og miljøet i Karasjok, hvor hun får leve tett på naturen. Fra før av har hun en tenåringsdatter, men etter at hun kom til den lille bygda i Finnmark har hun funnet seg samboer fra reindrifta. Den nye familien er i lykkelige omstendigheter og venter barn i august, samtidig som June planlegger å delta på flere utstillinger – blant annet på SDG (Samisk senter for samtidskunst) i Karasjok og Árran Lulesamisk senter i Tysfjord. Så da blir det spennende å følge med på hva som kommer fra den kanten i tiden fremover.

Kunstnerens historie maner i hvert fall til inspirasjon og ettertanke – det er aldri for sent å følge drømmene sine og du kan trosse motgang for å gjøre det du har lyst til hvis du virkelig vil, som June minner om.

Kunstskolene i Norge

– En samling statlig godkjente kunstskoler over hele landet

– Kunstskolene tilbyr ett- og toårige utdanningsprogrammer på videregående nivå

– Skolene gir utdanning innen kunstfag som maleri, skulptur, installasjon, fotografi, video, performance, grafikk, tegning og fri kunst

– Etter fullført studium kan studentene velge å søke seg inn på høyere utdanninger innen kunst eller andre kreative yrker. Enkelte etablerer sitt eget kunstneriske virke

(Kilde: Forum for kunstfaglig utdanning)

Tysfjord-saken

– Sommeren 2016 ble en omfattende overgrepskultur avdekket i Tysfjord i Nordland

– 22.juni 2016 sto 11 kvinner og menn fram i VG og fortalte om vold, omsorgssvikt og seksuelle overgrep begått av flere gjerningspersoner i Tysfjord

– Overgrepene skal ha blitt dekket over av hensyn til familien og den læstadianske menigheten, som mange av ofrene hadde tilknytning til

– Politiet startet en omfattende etterforskningssak med bistand fra Kripos, og har etterforsket 151 overgrepssaker i tilknytning til Tysfjord med 92 mistenkte i saken

– Av de 82 fornærmede i Tysfjord-saken var flesteparten under 10 år når overgrepene skal ha skjedd

– Overgrepene i den lille kommunen på 2000 innbyggere skal ha pågått over flere tiår, og noen av sakene går helt tilbake til 50-tallet

– 60 prosent av ofrene har i dag flyttet fra kommunen

(kilde: NRK)

10. jul, 2019

Den feministiske samiske språk- og kulturaktivisten Máret Sárá har først og fremst gjort seg bemerket som en markant skikkelse gjennom historien om kvinners og det samiske folks rettighetskamp, men visste du at hun også sitter inne med stor kunnskap om hvordan ville vekster i Sápmi kan benyttes til mat og medisin?

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Ságat

Tirsdag 2. juli arrangerte Karasjok Sameforening foredrag om nyttevekster i forbindelse med språkuka Min sámegiella (Vårt samiske språk) i Karasjok, og Galleri Utsi var fylt til randen av folk. Først og fremst kvinner i alle aldre, men også et par mannfolk hadde tatt turen for å lytte til urtekyndige Máret Sárá dele sin kunnskap om høsting, tørking, foredling og tilberedning av de ville vekstene som vokser i Sápmi – samt hvilke plager de tradisjonelt har blitt benyttet mot.

Tradisjonskunnskap på samisk

Máret Sárá er en konsekvent samisk språkbruker som foretrekker å dele sin kunnskap om urtene på hjertespråket, noe som i og for seg passet godt inn i programmet for Karasjok kommunes markering av FN’s internasjonale år for urfolksspråk. For ordens skyld ble vekstene også presentert med sine norske og latinske navn, mens formidlingen om bruken av dem ble kun holdt på samisk. 

Gjennom sin enspråklige bokutgivelse Luođu láhjit, borramuš- ja dálkkasšattut (Ville veksters gaver, mat- og legeplanter), som er utformet som en lærebok for ungdomstrinnet, har Máret gjort en viktig innsats for å tilgjengeliggjøre og systematisere både samiske navn og bruksområder for de vanligste nyttevekstene i Sápmi.

Entusiasme for naturens potensmidler

For anledningen var Máret kledd i en blomstret rød sommerkofte med matchende sjal. Til gjestene hadde hun brygget te på boska (kvann), som har en nydelig aromatisk smak – men som gravide frarådes å drikke, advarte hun. Kvaster av galberássi (rosenrot) som hun dyrker i hagen sin ble sendt rundt til gjestene, da de c-vitaminrike bladene skal være gode å bruke i salater og annen mat.

Det var tydelig at kunnskap om praktisk bruk av nyttevekster var et engasjerende tema for mange, og flere kvinner fra publikum begynte spontant å dele av sine egne erfaringer med bruk av plantene under Sárás presentasjon. Máret Sárá formidlet sin viten med glimt i øyet, og den avslappede atmosfæren skapte også rom for at flere stilte direkte spørsmål til foredragsholderen. En av de kvinnelige tilhørerne var spesielt interessert i å vite om den potensfremmende virkningen til galberássi også har tilsvarende virkning på kvinner, noe Máret kunne bekrefte – og alle fikk seg en god latter. 

Fra gudinner til daudinger i plantenes rike

Máret Sárás kunnskap om nyttevekster synes å omfatte både tradisjonell samt mer moderne bruk av plantene. Hun har en særlig forkjærlighet for ville blomster, som hun blant annet benytter til kakepynt etter først å ha tørket dem i melis.

Det samiske språket byr på noen overraskelser når det kommer til plantenes verden, og fremkaller noen ganger helt andre assosiasjoner enn det norske. For eksempel har blomsten Prestekrage det noe mindre tilforlatelige navnet jámešbánit (direkte oversatt: «daudingtenner»), og latteren sitter løst hos publikum når Sárá spør om noen får lyst til å smake etter å ha presentert blomsten med det samiske navnet.

Urten bađverásáš (marikåpe) presenteres på sin side som gudinnen Sáráhkkás vekst og kvinnenes beskytter, da den tradisjonelt har vært mye brukt mot typiske kvinneplager. Avslutningsvis blir publikum invitert til å forsyne seg med tørkede blader av boska, som har vært en av de viktigste og mest brukte plantene i Sápmi – både til mat og medisin.

21. jun, 2019

Hvordan kunne hverdagen vår sett ut om en samisk stat ble etablert på Finnmarks territorium, hvor samene drar ut i krig for å forsvare sitt land mot angrep fra de nordiske nabolandene?

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Ságat

For å våge seg på et svar til dette kontroversielle spørsmålet - og gå i dybden av å skildre en slik alternativ virkelighet - måtte det en tamilsk sørvestlending til. Den landskjente forfatteren Tharaniga Rajah bokdebuterte i fjor med romanen «Det er lenge til skumring» og har i disse dager vært på Finnmarksturné for å presentere boka, hvor hun også forteller om sin egen bakgrunn og motivasjon for prosjektet.

 

Tharaniga entrer Karasjok Bibliotek kledd i en lang, svart kjole med en manke av glinsende grønne fjær rundt halsen. Hun er tydeligvis ikke redd for å gå egne veier, hverken i sitt forfatterskap eller i klesveien, men det er kanskje en styrke som er god å ha når man er oppvokst på bygda med tamilsk familiebakgrunn. Men hvorfor vil egentlig en tamil og sørvestlending skrive om Nord-Norge og Sápmi? For å få svar på dette spørsmålet må vi tilbake til det første terrorangrepet på norsk jord siden andre verdenskrig.

 

22. juli og dobbeltmoral

 

Tharaniga bodde i Oslo i tiden rundt den skjebnesvangre julidagen i 2011, og gikk ofte gjennom regjeringskvartalet.

– Det var en helt spesiell stemning i byen like etterpå, med rosetog og duften av roser som kontrast til stanken av bensin der hvor bomben hadde gått av, beskriver hun.

– I tiden etter 22. juli trodde vi at trollene ville sprekke når de kom fram i lyset, men at hatprat avler mer hatprat har vi skjønt nå, fastslår forfatteren, og påpeker at det norske samfunnet i økende grad bærer preg av fremmedfrykt – når så mange som 25% av barn med minoritetsbakgrunn i dag oppgir å jevnlig bli utsatt for rasisme.

– Hadde vi vært like rause om vi ble bombet regelmessig? spør Tharaniga retorisk med tanke på hvordan det norske folk sto sammen etter Utøya-terroren, og gir publikum noe å tenke over. For dette spørsmålet synes å danne premisset for den samiske dystopien som skildres i boka.

 

Veien fram til en samisk stat

 

I boka har Norge utsatt det samiske folk for etnisk rensning, hvorpå den samiske staten Davvinásttit (Nordstjerner) blir etablert på Finnmarks territorium. Sentralt i historien står alenemoren Raisa som går i krigen, og hennes dysfunksjonelle forhold til datteren Násti.

– Jeg ville skrive om krig for å få den nærmere oss, forklarer Tharaniga om hvorfor hun har valgt å skildre en væpnet konflikt på norsk jord fra et samisk perspektiv. Dessuten lå det samiske området laglig til med tanke på potensiell konflikt, med grenser mot både Russland, Finland, Norge og Sverige.Tharaniga ønsker å formidle krigens kostnader fra et sivilt perspektiv, og i boka tas leseren med på en reise i vekslende sympatier hvor man får oppleve både hva det vil si å være rasist og å bli utsatt for rasisme.

– Raisa kan beskrives som en negativ karakter, for hun er både rasistisk og en dårlig mor. Likevel er jeg glad i henne, for man er sjelden født ondskapsfull, minner hun om. Forfatteren legger til at hun gjorde traume-research i forbindelse med holocaust for å skildre karakterene i boka – som har opplevd folkemord og utrydningsleire – på en realistisk måte. Til den fiktive krigen har hun hentet inspirasjon fra konflikten mellom Israel og Palestina.

– Historien om fornorskinga av det samiske folk har også gitt en viktig dybde til teksten. Det gjør noe med oss når vi har den i bakhodet når vi leser, og virkeliggjør handlingen på en annen måte, sier hun.

 

En felles skjebne

 

Selv har Tharaniga fått føle på kroppen hva rasisme innebærer, oppvokst som hun er på den lille plassen Moi i Rogaland.

– Min bestevenninnens mor ville ikke at hun skulle leke med meg på grunn av at jeg var mørk i huden, erindrer hun. Tilslutt kom Tharaniga til et punkt hvor hun ikke ville være tamil og snakke tamilsk, og har følt på sorgen over å miste et språk – et språk hun senere har tatt tilbake i voksen alder.

Dette, i tillegg til å tilhøre en minoritet som har vært utsatt for kolonisering og folkemord på Sri Lanka, gjør det tydelig at hun kan relatere seg til den samiske historien i lys av sin egen bakgrunn.

På klingende sørvestlandsdialekt forteller hun gestikulerende om sitt samfunnsengasjement mot hverdagsrasisme, for miljøet og minoriteters kamp for likeverd – både kulturelt og språklig.

– Jeg skriver på nynorsk, for det er mitt hjertespråk. Men det er kanskje litt dumt at boka er på nynorsk når mange ikke har fått lære seg det her i nord, bemerker hun. I tillegg bruker hun også enkelte samiske ord i boka, noe hun synes har bidratt til å gjøre fortellingen mer levende.

– Gjennom å lese boka kan man faktisk lære seg litt samisk, opplyser forfatteren.

 

Hvite barn leker best?

 

Mellom sine betraktninger rundt samfunnsutviklingen leser hun opp poetiske naturskildringer fra boka.

– Raisa føler en sterk takknemlighet til naturen for at hun er i live, fordi hun og datteren måtte klare seg på det de fant i naturen på sin vei fra utrydningsleiren, forklarer forfatteren, og beskriver hvordan naturen står som kontrast og frelser opp mot all grusomhet. Noe som tydelig reflekterer forfatterens eget natursyn:

– Det er noe spirituelt som skjer når vi går det hvor forfedrene våre har gått. Folk som er mye i naturen er mer opptatt av å bevare den, men naturinngrep som for eksempel gruvedrift med dumping i sjø tar fra oss disse opplevelsene, sier Tharaniga. Selv opplevde hun å bli uglesett på Aschehoug forfatterskole da hun presenterte seg som valgkampskoordinator for Miljøpartiet De Grønne – i en klasse der flesteparten tilhørte majoriteten og middelklassen.

– Det litterære Norge er skeptisk til politisk litteratur. Temaer som preger den norske samtidslitteraturen er ekteskapsbrudd, å få barn og depresjon, noe som kan tyde på et overflodssamfunn, påpeker Tharaniga, og problematiserer at det gjerne kun er den hvite middelklassen som sitter representert i litterære råd og lignende.

– Men når det brenner vil man skrive om det som brenner, avslutter den samfunnsengasjerte minoritetskvinnen.