Kronikker og innlegg

29. apr, 2018

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Nordlys

Det er rett at vi har behov for flere arenaer i det offentlige rom hvor det først og fremst legges til rette for aktiv benyttelse av samisk språk. En skjønnlitterær forfatterforening hvor det framgår av vedtektene at det forventes at medlemmene er samiskspråklige, kan i seg selv være på sin plass. 

Problemet i denne saken er hvordan denne organisasjonsmodellen så dagens lys. Den ble til ved at eksisterende medlemmer av Samisk Forfatterforening – som har forfattet bøker på andre språk enn samisk – ble degradert ved at de ikke lenger oppfyller kriteriene for å bli tatt opp som medlemmer. Samtidig er deres like uønsket som nye medlemmer, uten at det lenger eksister noen organisasjon som vil ivareta og fremme disse samiske forfatternes forfatterskap. Det er fullt forståelig at dette har opplevdes både sårt og usolidarisk, og har vakt sterke reaksjoner blant dem dette gjelder. 

Vedtektsendringen – med krav om skriftlig publikasjon på samisk – rammer dessuten også muntlig samiskspråklige forfattere som skriver på andre språk, samt forfattere som forstår samisk som passivt språk, og som dermed også kunne hatt nytte av Samisk Forfatterforenings arrangementer på samisk og fellesskapet med andre samiskspråklige forfattere. 

Det kan også stilles spørsmålstegn ved hvordan samiske minoritetsspråklige forfattere som f. eks. sørsamer vil bli ivaretatt i organisasjonen fremover, og hvorvidt en slik splittelse vil kunne svekke mer enn å styrke et allerede lite skjønnlitterært samisk forfattermiljø.

For hvor skal de samiske forfatterne som skriver på andre språk enn samisk nå vende seg? Skal de kun henvises til de norske forfatterforeningene, mens man avskriver deres behov for egne støtteordninger eller nettverksbygging med andre samiske forfattere? Skal fornorsknings-prosessen slik fullbyrdes? Kan det stemme at samiske forfattere som skriver på majoritetsspråk stiller på likefot med andre majoritetsspråklige forfattere når det kommer til potensiell leserskare («alle forstår jo norsk»), eller kan deres historier fortsatt oppleves mer relevante i en samisk samfunnskontekst? Og dessuten – trenger vi ikke også samiske forfattere som kan fremme samisk kultur til bredere lag av befolkningen, på majoritetsspråkets premisser?

Språk er kultur, men samer som ikke har fått lære seg språket – skriftlig, muntlig eller begge deler - kan fortsatt ha tilhørighet til kulturen. Deres historier – fra generasjoner og lag av det samiske samfunnet som har blitt hardere rammet av fornorskningen – er høyst relevante for det samiske samfunnet. 

Konklusjonen blir at vi fortsatt har behov å fremme og ivareta samiske majoritetsspråklige forfatterskap, selv om Samisk Forfatterforening ikke lenger vil påta seg et slikt ansvar. Samtidig må vi også anerkjenne samiskskrivende skjønnlitterære forfatteres behov for en egen forening. 

I denne sammenheng bør vi også huske på at samisk tilhørighet kan være så mangt. Samisk faglitterær forfatter- og oversetterforening har vært på banen og påpekt at deres forening er inkluderende ved at de kun stiller krav til skriftlig samiskspråklig kompetanse hos medlemmene, uavhengig av deres etniske bakgrunn. For å gjenspeile at det samiske samfunnet har en inkluderende holdning til mennesker som er språklig og kulturelt integrert, bør samiske organisasjoner også ta høyde for dette – noe SFS er et godt eksempel på. 

Prosessen fram mot en skjønnlitterær forfatterforening som kun retter seg mot forfattere av samiskspråklig litteratur kunne dessuten ha skjedd på en langt mindre dramatisk og smertefull måte – ved at forfattere som ønsket et slikt enspråklig samisk fellesskap heller kunne ha organisert seg i en ny forening, i stedet for å stemple mindretallet av den eksisterende foreningen som uønsket. Dette har kun bidratt til å nøre opp under mistillit og uheldige motsetningsforhold mellom ulike grupper i det samiske samfunnet.

Alternativet nå kan være at det dannes en helt ny forening – som også bør tilbys medlemskap i SDR, Samisk Kunstnerråd – for samiske forfattere som ønsker et samisk forfatterfellesskap som favner bredere og er inkluderende uavhengig av hvilket språk medlemmene skriver på. Uansett er det helt nødvendig at Sametinget må komme på banen for å sørge for at interessene til forfattere fra alle lag av det samiske samfunnet blir ivaretatt - på tross av fornorskningen.

26. mai, 2017

Tekst: Elise Embla Scheele & Anders Somby jr., avisa Dagbladet

I skyggen av altoppslukende saker som flyktningkrise og gnisninger mellom stormaktene har staten Norge begått sitt verste overgrep mot sin egen urbefolkning i nyere tid – nemlig tvangsnedslaktingen av de store reinflokkene i Finnmark. Dette kulturelle folkemordet – som har pågått over flere år – har blitt fortiet av en samlet norsk presse, samtidig som det overveiende er myndighetens syn på saken som har blitt formidlet via media.

Alt dette er nå i ferd med å snu idet den unge berørte reineieren Jovsset Ánte Sara - i en Davids kamp mot Goliat - har vunnet over staten i to rettsinstanser, mens staten nå har besluttet å anke saken til høyesterett.

Saken hans er dessverre ikke unik. Over 600 reindriftsutøvere stilte seg bak et initiativ om å gå til søksmål mot staten på bakgrunn av myndighetenes vedtak om «forholdsmessig reduksjon av reintall» - en form for kollektiv avstraffelse som gikk ut på at alle reineiere innenfor hvert distrikt ble pålagt å redusere sitt reintall (og dermed sitt inntektsgrunnlag) prosentvis likt (opptil 50%).

De som ikke etterkommet slike «avviklingspålegg» ble straffet med den sikre konkurs i from av tvangsmulkt samt frarøvelse av driftstilskudd og rovdyrerstatning.

Hele Norges folk har i den siste tiden fått mulighet til å følge Sara-familien i sitt daglige arbeid med reinflokken i NRK-produksjonen «Reinflytting minutt for minutt». Synet av de fredelige dyrene på beite kan ha «terapeutisk effekt» ved å gi «ro i sinnet» og «balsam for sjelen», skal vi tro noen av de mange positive tilbakemeldingene programmet har fått fra sine seere.

Men for statens advokat er virkeligheten en annen. Ifølge regjeringsadvokaten er nemlig dyrene til Jovsset Ánte (som er en av reineierne som driver denne flokken) så skrøpelige og utmagret at myndighetene er i sin fulle rett til å kreve nedslakting til et nivå som det ikke er mulig å leve av. Men hvis fanden som her har blitt malt på veggen var virkelig – hvorfor har sjokkoppslagene uteblitt i etterkant av statskanalens dokumentasjon av de faktiske forholdene?

Kanskje har den jevne nordmann nå fått et noe større grunnlag til å forstå hvor absurd det oppleves for oss reineiere å skulle forholde oss til profilerte politikeres anklager om at vi står ansvarlige for «landets største pågående dyretragedie og miljøkatastrofe» - særlig når vi kommer tilbake til gjeterhytta på slutten av en lang arbeidsdag, etter å ha forsikret oss om at alt står bra til med flokken.

Dette kan forklare noe av bakgrunnen til hvorfor det i reindriftsmiljøet er en utbredt oppfatning at reindriftsmyndighetene bedriver vikarierende argumentasjon, og at man i realiteten har redusert antall rein (og reindriftsutøvere) for å frigjøre arealer til ulike utbyggingsprosjekter som miljøskadelig gruvedrift, vindmølleparker og hyttefelt. Som reindriftssamer kjemper vi en daglig rettighetskamp om våre beitearealer i forhold til slike prosjekter, og tilliten til egne forvaltningsmyndigheter er svært tynnslitt.

«Samisk reindrift – norske myter» er en vitenskapelig publikasjon som stiller forskningen som myndighetene støtter seg til i et kritisk lys og tilbakeviser mytene og argumentene som ligger til grunn for reintallsreduksjonen. Forfalskede bestillingsverk i form av tilstandsrapporter om overbeiting av vidda (som media ukritisk har videreformidlet til massene) plukkes fra hverandre og boka viser med all tydelighet at reindriftsmyndighetenes forskningsreferanser ikke holder faglige mål.

Den moderne tvangsnedslaktingen som overgrep står på ingen måte tilbake for den historiske fornorskningspolitikken mot det samiske folk, som statsminister Erna Solberg offentlig har fordømt – samtidig som hennes regjering med tidligere landbruksminister Sylvi Listhaug i spissen har sørget for å tvinge et stort antall reindriftssamer til å oppgi sin kultur, sin livsstil og sitt levebrød i reindrifta.

Som innsigelse til kravet om tvangsnedslakting av undertegnedes egen reinflokk sendte vi et skriv til Landbruksdirektoratet om at vedtaket var lovstridig i henhold til bla. eiendomsretten, ILO-konvensjonen nr. 169, folkeretten og SP artikkel 27. Sjokkerende nok fikk vi til svar at dette ikke var relevant i sakens anledning. Nå kan vi imidlertid konstatere at den norske stat er dømt både i tingretten og lagmannsretten for overtredelse av disse bestemmelsene. Samtidig nekter myndighetene å akseptere dommen og vil stramme grepet ytterligere om reindriftsnæringen, skal vi tro det nylig fremlagte forslaget til stortingsmelding om reindrift som for tiden er ute på høring. Er det fortsatt noen der ute som liker å tro at vi lever i en rettstat (i betydningen av at landets myndigheter respekterer sin egen domstol samt ratifiserte konvensjoner og lover)?

Allerede i 2012 advarte undertegnede om hvor ødeleggende statens tvangsslakts-politikk ville bli for reindrifta, og at den «forholdsmessige reduksjonen» særlig ville ramme de unge nyetablererne. Vi forutså også at saken kom til å havne i retten hvis våre advarsler ikke ble tatt på alvor, og at dette overgrepet mot landets urfolk vil komme til å utgjøre en skamplett på Norges rykte internasjonalt.

Vi oppnådde å få med oss et nærmest enstemmig Sameting til å fordømme tvangsnedslaktingen. Nå vil vi jobbe videre både via politiske og rettslige kanaler for en reversering av myndighetenes feilslåtte reindriftspolitikk og oppreisning til de berørte.