Kronikker og innlegg

9. jan, 2021

Tekst: Elise Embla Scheele, Utrop - Norges første flerkulturelle avis

Det har på mange måter vært et merkelig år. Samtidig som landet har markert jubileum i forbindelse med at det var 75 år siden frigjøringen fra okkupasjonen under andre verdenskrig, har vi påny opplevd nasjonal unntakstilstand med tomme gater under fjorårets nasjonaldagsfeiring som følge. Selv om de avblåste 17. maitogene i 2020 skyldtes en pandemi og ikke okkupasjon, er det verdt å stoppe opp og reflektere over sist vi opplevde noe lignende som nasjon. For kan det være at fortiden er i ferd med å innhente oss?

Under de senere årene har vi vært vitne til at nazister igjen har inntatt våre gater. For ikke bare 17. mai-togene, men også nynazistenes demonstrasjonstog har måttet utgå som følge av pandemien.

Samtidig som det ble lagt en kraftig demper på nasjonaldagsfeiringen ble nasjonen rystet da en rasistisk motivert drapssak og familietragedie rullet opp for retten. For denne saken var så graverende at den alene burde kunnet få de nasjonalistiske togene til å stoppe opp.

Johanne Zhangjia Ihle-Hansen (17) ble drept av sin egen bror. Ifølge en artikkel publisert i Nettavisen 7. mai i forbindelse med rettssaken mot broren, hadde han over lengre tid utsatt søsteren for grov rasistisk trakassering på grunn av hennes kinesisk-adopterte bakgrunn. Johanne Zhangjia varslet ifra om at hun ikke følte seg trygg. Uten at noen grep inn. Uten at hun fikk beskyttelse. Foreldrene skal ha bagatellisert sønnens høyreekstreme propaganda med «godsnakking» og at «det virket ikke ekte».  

Dagen etter var hun død og terroristen gikk til angrep på en moské. Resten av historien er gjengitt i norske massemedier. I høst var det ett år siden Johanne Zhangjia ble drept.

Hva kan vi lære av dette?

Folk med innvandrerbakgrunn er nasjonens adoptivsøsken. Hvordan blir de behandlet? Mange rapporterer om økt rasisme i samfunnet og at de er redde. Samtidig opplever norske jøder at jødehatet har blitt verre, mens samer slår alarm om samehets. Blir disse gruppene lyttet til og tatt på alvor? Å unnlate å handle når det er påkrevd kan være et like stort svik som å begå vold og overgrep i seg selv.

Nynazistiske og høyreekstreme demonstrasjoner blir gjerne bagatellisert med at slike grupperinger har lav oppslutning i Norge, og sterke krefter ønsker å fjerne rasismeparagrafen fra straffeloven i ytringsfrihetens navn.

Selv om det ennå er relativt få som er aktive medlemmer av uttalt nazistiske organisasjoner, holder det å lese kommentarfeltet under enhver sak som omhandler muslimer for å konstatere at det hatefulle tankegodset deles av svært mange nordmenn. Nazistenes tilstedeværelse i gatene har bidratt til å normalisere ideologien. Den islamofobe bloggen HRS mottar endog millionsummer i statsstøtte.

Hensynet til den hvite majoritetens presserende behov for å fremme rasistiske ytringer og konspirasjoner i det offentlige rom synes å veie tyngre enn hensynet til minoritetene som må leve (eller dø) med konsekvensene av hatet og den alvorlige trusselen dette representerer mot deres fysiske og psykiske helse.

«Kampen for ytringsfrihet» reduseres til en kamp for å kunne stigmatisere mennesker fra minoritetskulturer og retten til å krenke deres kultur – med media som mikrofonstativ, gjerne i beste sendetid. Denne kampen, som kjempes skulder ved skulder med kreftene som mener det pågår en kulturkrig mellom Vesten og islam, har urovekkende høy oppslutning blant den hvite majoriteten. Med ytringsfriheten som gissel bidrar denne feilslåtte kulturkampen kun til økt polarisering, svekkelse av demokratiske verdier og dermed en undergraving av ytringsfriheten på sikt.

En nazistisk eller islamofob demonstrasjon må defineres som en hatefull ytring, omfattet av straffeloven. For å fremme hat som rammer etniske, religiøse og seksuelle minoriteter kan ha langt mer alvorlige og omfattende konsekvenser enn trusler som kun rammer enkeltpersoner på grunn av hatetes omfang.

Hvordan har vi kommet hit – at vi 75 år etter okkupasjonens slutt igjen tillater at vårt offentlige rom kan benyttes til å fremme hat som vilkårlig rammer uskyldige mennesker basert på kultur, religion og legning?

«Og du skal fortelle dine barn» er en sentral læresetning i jødisk tradisjon, og omkvedet etter Holocaust har vært at vi må kjenne historien for at den ikke skal gjenta seg. Men de siste overlevende etter krigens forfølgelser er snart ikke blant oss mer, og vi kan derfor nå befinne oss ved et veiskille eller paradigmeskifte.

Over de senere årene har vi igjen vært vitne til en normalisering av fremmedfiendtlige og dehumaniserende holdninger og retorikk både i politikken og offentligheten, som hadde blitt møtt med skarp fordømmelse for kun få år tilbake. Hvor er vi på vei om denne utviklingen får fortsette? Kan vi ane at konturene av en ny «endelig løsning» for vår tid er i ferd med å ta form?

Barn og unge som er oppvokst i Norge og ikke kjenner noe annet hjemland blir allerede tvangssendt ut av landet på grunn av sin avstamning, ofte til en utrygg fremtid i landet familien stammer fra. Barna straffes for foreldrenes gjerninger, omtrent slik barn av tyske soldater og deres norske mødre ble behandlet da norske myndigheter fratok dem deres statsborgerskap og sendte dem ut av landet. I ettertid har myndighetene beklaget overgrepene de ble utsatt for. Vil vi høre det samme igjen om femti år?

I dag er det «innvandringsregulerende hensyn» som trumfer menneskerettighetene hos myndighetene, og taktikken går ut på å skremme folk på flukt fra å søke asyl eller se for seg en fremtid i Norge.

I 1938 møttes representanter fra 32 land i Frankrike for å prøve å finne en løsning på den daværende flyktningkrisen. Samtlige land som deltok, inkludert Norge, sa nei til å ta imot jøder som prøvde å flykte fra Nazi-Tyskland. I ettertid kjenner vi konsekvensene av dette.  

I dag settes politiet inn for å pågripe folk uanmeldt om natten, alt fra enslige unge til barnefamilier, for å eskortere dem til flyet og sørge for at de kommer seg ut av Norge.

Ikke ulikt en novemberdag i 1942, da norsk politi banket på døra hos flere hundre norske jøder for å lose dem til skipet som satte kurs for Auschwitz.

Vår tids konsentrasjonsleirer befinner seg ved Europas yttergrense, hvor folk som flykter fra konsekvensene av vestlig imperialistisk krigføring og utarming avskrives som ordinære «migranter» og frarøves grunnleggende menneskerettigheter. Våre norske og europeiske skattepenger bevilges blant annet til den libyske kystvakten, som samarbeider med menneskesmuglere og internerer flyktninger i Libya hvor de utsettes for grov tortur.

Hundrevis har de siste månedene lidd drukningsdøden på flukt over Middelhavet, mens media holder tyst og våre ledere lar folk drukne som om de var rotter eller kakerlakker. Den groteske strategien med å unnlate å drive redningsarbeid for å stagge flyktningstrømmen holder ikke vann, i likhet med de dårlige båtene som menneskesmuglerne tvinger flyktningene om bord i.

Disse menneskene, som kunne utgjort ressurser for våre europeiske og arabiske samfunn, forvises i stedet til inhumane flyktningleirer, konsentrasjonsleirer i Libya, en tilværelse som utstøtte papirløse «illegale migranter» eller drukningsdød på havet. Hvilken framtid gir vi barna som makter å vokse opp under slike forhold? Det er nedslående at regjeringen kun vil ta imot et symbolsk antall familier fra skrekkleiren i Moria, til tross for at våre kommuner står med åpne armer.

Ekstrem islamisme kan være et av traumets ansikter, da ekstremisme i enhver form kan utvikle seg som følge av dehumanisering og marginalisering. Derfor er det heller neppe det mest «samfunnsøkonomiske» alternativet på sikt å la disse menneskene lide for vår eurosentriske egoismes skyld. Konsekvensen av å snu oss vekk er i stedet at vi skaper en tikkende bombe.

Den sittende regjeringen er først og fremst opptatt av å tekkes velgergruppene som lar seg styre av fremmedfrykt, framfor de mange som nå protesterer mot dehumaniseringen av Norge. Når vi nå går inn i et nytt valgår er tiden inne for at vi som velgere kan være med på å bestemme en ny retning for landet vårt.

17. jun, 2019

Er det greit å sikre seg eneretten til hellige symboler for deretter å true kulturbærere til å slutte å bruke dem?

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Ságat

Dette spørsmålet er utgangspunkt for den siste ukas heftige debatt, etter at duodji-utøveren Anastasia Johnsen mottok trusselbrev fra politiet på vegne av sølvsmia Tana Gull & Sølv som varslet at hun ville bli anmeldt om hun ikke sluttet å bruke «deres» solsymbol på sine skinnvesker.

Det angivelig unike designet til Tana Gull & Sølv synes imidlertid å ha tilsvarende proporsjoner som kunstneren Nils-Aslak Valkeapää’s gjengivelse av symbolet i den illustrerte diktsamlingen «Beaivi, Áhčážan» (Solen, min far) fra 1988. Men om man studerer de tilsynelatende identiske symbolene nærmere har sølvsmias variant noe mer avrundede kanter og jevnere linjer.

Avrundede kanter og jevne linjer er nok det mest praktiske når man skal anvende symbolet i ulike former for håndverk, enten ved å klippe og sy, lage utskjæringer av bein og horn eller for den sags skyld å støpe i metall. Dermed har det kommet for en dag at en rekke samiske håndverkere og kulturbærere har mottatt tilsvarende trusler som Anastasia fra sølvsmia for å ha brukt «deres» solmotiv.

Sola er kanskje den viktigste helligdommen i det gamle samiske livssynet, og er avbildet i en rekke varianter på gamle samiske trommer. Et solsymbol fra en slik fire hundre år gammel tromme fra Åsele oppgis å være inspirasjonsgrunnlaget for logoen og sølvsmykket til Tana Gull og Sølv, og de sterke reaksjonene på at sølvsmia vil hindre andre i å bruke noe lignende kan nok til dels tilskrives soltegnets status som et hellig symbol. Folk i Sápmi liker fortsatt å smykke seg med det samiske soltegnet, være seg på en veske eller et smykke - som en åndelig overlevning fra en tid da sola ble regnet som hellig. Dette reiser et prinsipielt spørsmål, som den siste ukas heftige reaksjoner står i forhold til – er det rett å sikre seg eneretten til det hellige i kommersielt øyemed?

Til sammenligning – hvilke reaksjoner kan man se for seg om noen hadde påberopt seg enerett til en variant av et kristent kors, for deretter å ville hindre andre i å bruke noe lignende?

Samiske samfunn har lang tradisjon for gjensidig samarbeid og utveksling med ikke-samiske produsenter, og slik kan det med fordel fortsette å være. Men når nytteverdien ikke lenger er gjensidig og basert på respekt, men skjer på bekostning av den berørte kulturen, kan det være på sin plass å ta i bruk begrepet kulturell appropriasjon. Appropriasjon betyr å frata eierskap – i dette tilfelle til et hellig symbol som tilhører det samiske folket, når bedriften mener at det ligner for mye på deres «design» - som til gjengjeld ligger svært tett opp mot originalen.

Bedrifter som i første rekke har sin kundekrets i samiske lokalsamfunn er imidlertid avhengige av å opprettholde et tillitsforhold til befolkningen for å kunne bestå. Når tilliten blir brutt kan markedsgrunnlaget forsvinne, men det er aldri for sent å snu. Det representerer derfor en positiv utvikling i saken at Tana Gull & Sølv nå medgir at de har vært «litt for ivrige» med å sende ut «informasjonsbrev» som ikke burde vært sendt, og beklager dette.

Samtidig har saken et historisk bakteppe som går flere hundre år tilbake i tid. For de historiske omstendighetene som har muliggjort at de hellige samiske symbolene i dag er tilgjengelige for alle og enhver, er et kulturran og åndelig folkemord - for å introdusere et nytt begrep. En bevissthet omkring disse historiske omstendighetene bør framkalle en viss ydmykhet hos alle som vil benytte seg av samiske symboler, for vi er alle en del av historien.

Som ledd i tvangskristningen og koloniseringen av samiske områder ble samiske trommer konfiskert av prester og misjonærer, da trommene og deres symboler spilte en avgjørende rolle i utøvelsen av det førkristne samiske livssynet. De fleste trommene ble brent (noen ganger i likhet med sine eiere - noaidier som ble dømt under trolldomsprosessene på bakgrunn av sin posisjon som åndelige ledere), men noen relativt få ble bevart for å ende opp i museer og i private samlinger utenfor Sápmi. Deretter ble trommene og deres symboler sirlig avtegnet og kopiert, i første rekke i forskningsøyemed.

For å kunne se ting i perspektiv, sett i sammenheng med at det i dag er mulig å varemerkebeskytte hellige samiske symboler, kan det stilles spørsmål ved om sølvsmia i Tana har innhentet tillatelse til å designe, kommersialisere og tilegne seg eneretten til solsymbolet fra noaidien og hens etterkommere hvis tromme ble frarøvet dem en gang på 1600-tallet.

Dagens eksempler på kulturell appropriasjon føyer seg imidlertid pent inn i rekken av historiske begivenheter hvor det samiske folk gradvis har mistet kontroll over og eierskap til sin kulturarv. Slik forfedrene i sin tid ble fratatt trommene, har vi i dag kommet til et punkt hvor vi risikerer å miste det siste som er igjen – det kollektive minnet av symbolene på trommene, som gradvis vil forsvinne om folk ikke lenger tørr å bruke dem (ikke lenger av frykt for trolldomsforfølgelse vel å merke, men politianmeldelse). Et solsymbol er allerede varemerkebeskyttet – hva blir det neste?

Det samiske folk har en sterk følelse av kollektivt eierskap til de samiske symbolene som del av sin felles kulturarv, og det bør i første rekke være opp til det samiske folk – representert av sine folkevalgte organer – til å avgjøre hva som er akseptabel bruk av den samiske kulturarven.

For noe er i emning i Sápmi, som folkeopprøret for bruken av solsymbolet tydelig har vist. Det samiske folk vil ta tilbake eierskapet og råderetten over sin kulturarv - som del av en verdensomspennende urfolksbevegelse og internasjonal utvikling som handler om dekolonisering og tilbakeføring av både materiell og immateriell kulturarv til dens respektive opphavsfolk.

Det er på høy tid at Sametingene i Norge, Sverige og Finland i samarbeid med Samerådet får på plass retningslinjer og et kontrollutvalg som kan sikre det samiske folk råderett over sin immaterielle kulturarv, noe som blant annet vil kunne beskytte de samiske symbolene mot misbruk. Imens er det å håpe at Sametinget gjennom dialog med Patentstyret kan oppnå forståelse for at hellige symboler ikke kan varemerkebeskyttes.

26. nov, 2018

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Finnmark Dagblad

Finnmark Dagblad bringer 22. november en lederartikkel hvor sentrale politikere oppfordres til å overkjøre lokalbefolkningen og et flertall av motvillige kommuner for å presse igjennom konsesjoner til vindkraftutbygging i fylket.

Vil folk i Finnmark gå på limpinnen atter en gang, og ofre sine naturrikdommer for at rike investorer og selskaper fra utlandet skal tjene seg enda rikere? At nok får være nok har folkeaksjonen ForFinnmark vist ettertrykkelig. Finnmarkingene vil ha råderett over sine egne naturressurser, for vi er dritt lei av å bli behandlet som en koloni.

Finnmarks ville natur er for mange hovedgrunnen til å bli boende i fylket, og de rike mulighetene til friluftsliv og høsting av naturen skaper bolyst, trivsel og livskvalitet.

Det er naivt å ta sentralmakten på ordet når de hevder at den nasjonale rammeplanen for vindkraft vil sørge for at de områdene som får minst miljøulemper vil bli prioritert. Den grelle sannheten – som går tydelig fram av NVE’s egne kart – er at jo lenger nord du kommer i landet, jo grønnere lys er det for vind-industrien. I bananrepublikken Finnmark er angivelig det meste av fylkets areal egnet til vindkraftutbygging, med unntak av nasjonalparkene. I kontrast er den sørnorske fjellheimen så å si utelukket fra utbyggingsplanene – og det kan ikke sies å være på grunn av lite vind i de sørnorske fjellene.

Grunnen ser ut til å være en kulturforskjell; mens den sørnorske villreinen jaktes på, gjetes reinflokkene fra Hedmark til Finnmark. Og ifølge NVE har ikke reinen som gjetes krav på tilsvarende vern av sine leveområder som reinen som jaktes, selv om det er snakk om det samme dyret.

Noe som ikke er like vanskelig å forstå er at de som fatter beslutninger i Oslo ikke ønsker seg utsikt til skjemmende vindturbiner fra sine villaer i de sørnorske hyttelandsbyene. Da må heller vi finnmarkinger finne oss i at våre naturområder blir ødelagt av visuell forurensning fra mil etter mil med vindturbiner – her i utkanten vil det jo ikke virke forstyrrende for noen av betydning.

I tillegg til at fugler hakkes i hjel av vindturbinene er det også grundig dokumentert at reinen skremmes bort, og områder med vindkraftanlegg blir ubrukelige til reindrift. Dermed vil NVE legge opp til å ekspropriere det meste av Finnmarksvidda fra reindrifta.

Reindrifta er en av Finnmarks største næringer. Ikke bare sysselsetter den reineierne selv, men i tilknytning til næringa skapes det en rekke arbeidsplasser ved slakterier og bedrifter innenfor reinkjøttforedling, samisk kunsthåndverk, turisme og suvenirproduksjon.

Når reineiere må gi opp drifta pga. utbygging rammes hele verdikjeden, noe som vil gå hardt utover Finnmarks økonomi som Norges største reindriftsfylke. Turistene vil nok også snu på hælen når de oppdager at den nord-norske naturen – som av mange er ansett som verdens vakreste – har blitt rasert av vindturbiner i mils omkrets.

Norges befolkning føres bak lyset med vikarierende argumentasjon om at vi må være storsinnet nok til å ofre naturen i Norge av hensyn til klimaet. Med svært god margin er vi imidlertid selvforsynt med fornybar energi her til lands, og flere vindkraftanlegg på norsk jord vil ikke gagne annet enn utbyggernes økonomiske interesser.

I et internasjonalt perspektiv vil den massive planlagte satsningen på landbasert vindkraft i Norge bare kunne dekke et par promille av det samlede energibehovet i EU. At Norge kan bli Europas «grønne batteri» er dermed et luftslott uten rot i virkeligheten.

10. mai, 2018

Tekst: Elise Embla Scheele & Anders Somby jr., avisa Finnmark Dagblad 

Stortinget og regjeringen som har truffet beslutningen om tvangssammenslåing av Troms og Finnmark - mot folkets vilje – har ikke forstått hvem de har med å gjøre og hvilke motstandskrefter de står ovenfor, for de vet ikke hva vi er laget av og hva vi er i stand til. De kjenner ikke vår historie, som har vist at Finnmarkingene er noe helt for seg selv.

Dette kom tydelig fram under gjenreisningen av Finnmark etter andre verdenskrig, i kjølvannet av okkupasjonsmaktens nedbrenning av fylket. Våre evakuerte forfedre og formødre trosset sentrale myndigheters advarsler mot å vende tilbake til sine kjære nedbrente hjemtrakter som lå i ruiner etter krigen. I stedet tok finnmarkingene bokstavelig talt saken i egne hender. Det var folket selv – i ledtog med sine lokale politikere – som reiste sine hjem og sitt fylke slik de ville ha det, stikk i strid med sentrale myndigheters planmessige oppbyggingsstrategi og sentraliseringspolitikk. Det sies at historien gjentar seg, men for å ta lærdom av den må man kjenne den. For nå som tiden er inne for å gå til valgurnene – for å sende et tydelig signal om at vi fortsatt ønsker å være herrer i eget hus ved å sikre vårt fylkes suverenitet og våre etterkommeres felles fremtid - bør vi minnes at det ikke er første gangen at vi som finnmarkinger med våre folkevalgte i spissen står på barrikadene mot sentralmakta i sør – og står han av, uten å la vår viljestyrke knekkes.

Alta-bataljonen viste også hva vi vi finnmarkinger er gode for med hva de var i stand til. De var faktisk med på å drive tysk krigsmakt ut av Narvik-fjellene og inn mot Sverige ved begynnelsen av andre verdenskrig – før «søringan» dessverre ga etter og Norge kapitulerte for Tyskland. Det historiske er at dette var det eneste tilfellet under krigen i Norge hvor tyskerne var på defensiven og i full tilbaketrekning – og det som følge av finnmarkingenes kampvilje og motstandskraft. Hadde krigen vart i bare få dager til hadde tyskerne blitt drevet ut av landet –  i kjølvannet av kamphandlingene som Alta-bataljonen var med på.

Denne arven fra de som kom før oss vekkes fremdeles til live når det kreves, for blodet som renner i våre årer fyller oss med stålvilje og pågangsmot slik at vi aldri lar oss underkue. Og nå er det opp til oss etterkommere å ta opp kampen for det som våre forfedre og formødre bygde opp og kjempet for – nemlig vårt eget Finnmark.

I Finnmark er vi stolte over våre røtter, også når det kommer til erkjennelsen av det flerkulturelle fellesskapet som vårt fylke er tuftet på. For fylkets gamle navn Finnmark (av norrønt: Finnmork) kan fortelle noe om vår historie, da stedsnavnets første ledd tidligere ble brukt om både samer og kvener – som fortsatt utgjør en betydelig andel av fylkets befolkning. Hvilke konsekvenser vil en fylkessammenslåing med Troms kunne få for disse kulturene? Her i Finnmark er vi godt vant med å debattere samepolitikk, og kan saktens være enige i å være rykende uenige. Men til sammenligning har vi i Tromsø by vært vitne til at fordommene til stadighet virvles til overflaten med en kraft og i et omfang som vi ikke skulle tro hørte hjemme i 2018. Bare noe så uskyldig som en egen samlingsplass hvor samer kan møtes – i form av et eget samisk hus – har senest vakt sterke reaksjoner og protester både fra lokale politikere og byens øvrige befolkning. Vi har derfor all grunn til å frykte hvordan interessene til den samiske og kvenske befolkningen vil bli ivaretatt i et nytt storfylke.

For en sammenslåing med Troms vil – når flertallet i det nye storfylket får bestemme - bety å flytte det meste av makt og innflytelse til nettopp Troms, eller rettere sagt til metropolen Tromsø som har tilnærmet like mange innbyggere som hele Finnmark til sammen.

Det har rettmessig blitt uttrykt bekymring og blitt stilt spørsmålstegn ved hvor det vil fare med alt fra våre rike utmarksressurser til helsevesen, offentlig sektor og infrastruktur når «kjøttvekta» i det nye storfylket vil domineres av den urbane befolkningen i Tromsø by. Allerede har vi hørt hvordan folk fra den nåværende utkanten i Nord-Troms opplever seg nedprioritert og oversett i sitt eget hjemfylke – så vi kan bare forestille oss hvordan det vil gå om også Finnmark skal innlemmes i gigantfylket som arealmessig blir på størrelse med et land, et ansvar som heller ikke Troms i utgangspunktet ønsket å ta på seg.

At dette er galskap er helt opplagt for oss her i nord, hvor vi allerede kjenner utfordringene og konsekvensene av å leve med store avstander på kroppen – når det f. eks. kommer til behovet for øyeblikkelig helsehjelp kan det være snakk om forskjellen mellom liv og død om du når å komme til behandlingsstedet i tide, men med en fylkessammenslåing vil avstandene bli enda større. Hva slags ledende politikere er det vi egentlig har fått her i landet – som mener at et liv i nord og i distriktene er mindre verdt enn et liv i hovedstaden og de store byene?

Å føre dagens Finnmark i en retning hvor dette området ikke lenger skal være tilrettelagt for folk å bo i er også bemerkelsesverdig lite fremsynt. Kinesiske myndigheter forbereder seg allerede på å ta i bruk Nordvestpassasjen til skipsfart etter hvert som isen smelter, noe som vil forkorte reiseruten mellom Asia og Europa med mange tusen kilometer. På grunn av sin beliggenhet vil Finnmark bli et naturlig knutepunkt for den europeiske handelen med det asiatiske kontinent, og vi vil med årene kunne forvente en betydelig befolkningsvekst i regionen i kjølvannet av en slik utvikling. Man skulle kanskje tro at en Høyre-regjering i større grad ville tilrettelagt for internasjonal handel og næringsvirksomhet, i stedet gjør de det stikk motsatte; ved å ville bygge ned og avfolke en region som på sikt kan få en slik avgjørende og betydningsfull posisjon.

Et sterkt Finnmark kan dessuten spille en helt avgjørende rolle for fredsbevaring, i en tid hvor NATO’s forhold til Russland har kjølnet til betraktelig. I Finnmark har vi lange tradisjoner for å samarbeide godt og bygge relasjoner med våre naboer i øst, og vi har heller ikke glemt at det er takket være deres innsats under andre verdenskrig at vårt fylke tilslutt ble befridd fra den tyske okkupasjonsmakten. Men hvis det virkelig hadde vært slik at våre ledende politikere i regjering hadde ment alvor med at Russland i dag utgjør en reell trussel – skulle det ikke heller tilsi at man burde styrket tilstedeværelsen nettopp i Finnmark, hvor vi har den russiske bjørn som nærmeste nabo? I stedet planlegger man blant annet å flytte all offentlig fylkesadministrasjon og forvaltning fra grensebyen Vadsø og ut av fylket – og området levnes avfolket, svekket og sårbart tilbake – sett at sentralmakta i sør får det som de vil. Hvor er logikken?

Følgende strofer fra våre kjæreste folkesanger er så treffende i denne sammenheng, og det er mye kraft i disse ord. I den pågående kampen for å beholde Finnmark som eget fylke gir disse strofene tro, håp og styrke til å reise kravet om at vårt NEI må bli tatt for et NEI i kjølvannet av den pågående folkeavstemningen mot en fylkessammenslåing med Troms.  

Fra Ja vi elsker, Norges nasjonalsang:

«Og som fedres kamp har hevet

 det av nød til seir,

 også vi, når det blir krevet,

 for dets fred slår leir»

 

Fra Samefolkets sang, i norsk oversettelse:

«Våre fedre før har seiret

 over dem som urett øvet.

 La oss også motstå, brødre,

 dem som vil oss underkue!

 Solens sønners seige avkom!

 Aldri skal du overvinnes»

 

3. mai, 2018

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Nationen

Grieg Seafood bedriver nykolonialisme av verste sort - og det er bare med myndighetens velsignelse at dette kan skje. Det er direkte hårreisende at et familie-eid selskap fra Bergen skal kunne tjene seg rike på å beslaglegge, forgifte og ødelegge Porsangerfjorden som næringsgrunnlag for lokalt fiskeri og eksistensgrunnlag for sjøsamisk kultur.

Vi som har tilhørighet til reindrifta vil herved stå opp for våre sjøsamiske verdder ved kysten. Lokale fiskere er utvilsomt de som blir hardest rammet når oppdrettsselskap trenger inn i våre fjorder, da disse menneskene risikerer å miste både sitt livsgrunnlag og kulturgrunnlag som følge av at myndighetene ikke vil respektere deres opparbeidede rettigheter til sine områder. Konsesjoner til oppdrettsanlegg ved lokalitetene Jernøya og Vedbotn vil gi katastrofale konsekvenser for livet i Porsangerfjorden og truer med å rive bort næringsgrunnlaget for fjordfiskerne.

Men fiske etter laks, sei og sjøørret om sommeren både er og har vært viktig som matauk også for reindriftsbefolkningen – derfor har man som reineier rett til å bedrive denne formen for fiske innenfor sin egen siida (reinbeitedistrikt). Men hva hjelper det med en slik rett når myndighetene gir oppdrettsselskaper innpass i fjordene ved våre sommerboplasser, noe som truer lokale villfiskbestander med utslettelse?

På grunn av høy profitt er oppdrettsnæringen en av få næringer i Norge som slipper unna ordinære krav om rens av utslipp. Konsekvensen av dette er at store mengder avføring og fôrspill samt en cocktail av medikamenter slippes rett ut i fjorden - med katastrofale konsekvenser for det marine livet. Parasittgift mot lakselus dreper også andre skalldyr som den marine næringskjeden er avhengig av, og lokale fiskere kan rapportere at fjordene dør og avfolkes for villfisk når oppdrettsnæringen får etablere seg. 

Norsk oppdrettslaks - som fra naturens side er en rovfisk – fôres med soya som importeres fra konfliktområder i Sør-Amerika, hvor produksjonen krenker urfolksrettigheter ytterligere. Villfisk som beiter fôrspill i nærheten av merdene blir uspiselig, samtidig som oppdrettsfisken blir syk og deformert som følge av sine unaturlige levekår før den havner på middagsbordet – med mindre den klarer å rømme ut av merden og smitte lokale villfiskbestander med sykdommer og parasitter, og påføre villaksen genetisk degenerering når den formerer seg.

Bare vissheten om at denne formen for industrialisert dyreplageri og forurensning pågår i vårt nærområde er med på å redusere bolyst, trivsel og livskvalitet. Driftsformen som praktiseres innenfor oppdrettsnæringen strider mot alt vi har blitt opplært til og taler vår immaterielle kulturarv midt imot, når det kommer til å vise respekt for det levende livet og naturens kretsløp som vi er en del av.

På denne bakgrunn krever vi at sjøsamiske fjorder må vernes mot oppdrettsindustrien. Grieg Seafood må ikke få konsesjon til å starte opp drift ved Jernøya, og driftskonsesjonen for lokaliteten ved Vedbotn må snarest trekkes tilbake, da begge lokalitetene representer viktige gyteområder for torsk. Å gi tillatelse til oppdrettsanlegg i sjøsamiske områder strider dessuten mot landets lover og internasjonale, ratifiserte konvensjoner om urfolks rettigheter:

FN’s konvensjon om biologisk mangfold og Naturmangfoldloven § 8 - som innbefatter vektlegging av tradisjonskunnskap - må legges til grunn i beslutningsprosesser, i tråd med lovens krav. I sjøsamiske områder vil konsesjoner til oppdrettsanlegg komme i konflikt med Grunnlovens § 108, da «det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»  Å gi oppdrettsnæringen innpass i den sjøsamiske Porsangerfjorden strider videre mot FN’s ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin kultur, samt SP artikkel 27 som stadfester at etniske minoriteter ikke skal nektes retten til å utøve sin kultur.