Kronikker og innlegg

26. nov, 2018

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Finnmark Dagblad

Finnmark Dagblad bringer 22. november en lederartikkel hvor sentrale politikere oppfordres til å overkjøre lokalbefolkningen og et flertall av motvillige kommuner for å presse igjennom konsesjoner til vindkraftutbygging i fylket.

Vil folk i Finnmark gå på limpinnen atter en gang, og ofre sine naturrikdommer for at rike investorer og selskaper fra utlandet skal tjene seg enda rikere? At nok får være nok har folkeaksjonen ForFinnmark vist ettertrykkelig. Finnmarkingene vil ha råderett over sine egne naturressurser, for vi er dritt lei av å bli behandlet som en koloni.

Finnmarks ville natur er for mange hovedgrunnen til å bli boende i fylket, og de rike mulighetene til friluftsliv og høsting av naturen skaper bolyst, trivsel og livskvalitet.

Det er naivt å ta sentralmakten på ordet når de hevder at den nasjonale rammeplanen for vindkraft vil sørge for at de områdene som får minst miljøulemper vil bli prioritert. Den grelle sannheten – som går tydelig fram av NVE’s egne kart – er at jo lenger nord du kommer i landet, jo grønnere lys er det for vind-industrien. I bananrepublikken Finnmark er angivelig det meste av fylkets areal egnet til vindkraftutbygging, med unntak av nasjonalparkene. I kontrast er den sørnorske fjellheimen så å si utelukket fra utbyggingsplanene – og det kan ikke sies å være på grunn av lite vind i de sørnorske fjellene.

Grunnen ser ut til å være en kulturforskjell; mens den sørnorske villreinen jaktes på, gjetes reinflokkene fra Hedmark til Finnmark. Og ifølge NVE har ikke reinen som gjetes krav på tilsvarende vern av sine leveområder som reinen som jaktes, selv om det er snakk om det samme dyret.

Noe som ikke er like vanskelig å forstå er at de som fatter beslutninger i Oslo ikke ønsker seg utsikt til skjemmende vindturbiner fra sine villaer i de sørnorske hyttelandsbyene. Da må heller vi finnmarkinger finne oss i at våre naturområder blir ødelagt av visuell forurensning fra mil etter mil med vindturbiner – her i utkanten vil det jo ikke virke forstyrrende for noen av betydning.

I tillegg til at fugler hakkes i hjel av vindturbinene er det også grundig dokumentert at reinen skremmes bort, og områder med vindkraftanlegg blir ubrukelige til reindrift. Dermed vil NVE legge opp til å ekspropriere det meste av Finnmarksvidda fra reindrifta.

Reindrifta er en av Finnmarks største næringer. Ikke bare sysselsetter den reineierne selv, men i tilknytning til næringa skapes det en rekke arbeidsplasser ved slakterier og bedrifter innenfor reinkjøttforedling, samisk kunsthåndverk, turisme og suvenirproduksjon.

Når reineiere må gi opp drifta pga. utbygging rammes hele verdikjeden, noe som vil gå hardt utover Finnmarks økonomi som Norges største reindriftsfylke. Turistene vil nok også snu på hælen når de oppdager at den nord-norske naturen – som av mange er ansett som verdens vakreste – har blitt rasert av vindturbiner i mils omkrets.

Norges befolkning føres bak lyset med vikarierende argumentasjon om at vi må være storsinnet nok til å ofre naturen i Norge av hensyn til klimaet. Med svært god margin er vi imidlertid selvforsynt med fornybar energi her til lands, og flere vindkraftanlegg på norsk jord vil ikke gagne annet enn utbyggernes økonomiske interesser.

I et internasjonalt perspektiv vil den massive planlagte satsningen på landbasert vindkraft i Norge bare kunne dekke et par promille av det samlede energibehovet i EU. At Norge kan bli Europas «grønne batteri» er dermed et luftslott uten rot i virkeligheten.

10. mai, 2018

Tekst: Elise Embla Scheele & Anders Somby jr., avisa Finnmark Dagblad 

Stortinget og regjeringen som har truffet beslutningen om tvangssammenslåing av Troms og Finnmark - mot folkets vilje – har ikke forstått hvem de har med å gjøre og hvilke motstandskrefter de står ovenfor, for de vet ikke hva vi er laget av og hva vi er i stand til. De kjenner ikke vår historie, som har vist at Finnmarkingene er noe helt for seg selv.

Dette kom tydelig fram under gjenreisningen av Finnmark etter andre verdenskrig, i kjølvannet av okkupasjonsmaktens nedbrenning av fylket. Våre evakuerte forfedre og formødre trosset sentrale myndigheters advarsler mot å vende tilbake til sine kjære nedbrente hjemtrakter som lå i ruiner etter krigen. I stedet tok finnmarkingene bokstavelig talt saken i egne hender. Det var folket selv – i ledtog med sine lokale politikere – som reiste sine hjem og sitt fylke slik de ville ha det, stikk i strid med sentrale myndigheters planmessige oppbyggingsstrategi og sentraliseringspolitikk. Det sies at historien gjentar seg, men for å ta lærdom av den må man kjenne den. For nå som tiden er inne for å gå til valgurnene – for å sende et tydelig signal om at vi fortsatt ønsker å være herrer i eget hus ved å sikre vårt fylkes suverenitet og våre etterkommeres felles fremtid - bør vi minnes at det ikke er første gangen at vi som finnmarkinger med våre folkevalgte i spissen står på barrikadene mot sentralmakta i sør – og står han av, uten å la vår viljestyrke knekkes.

Alta-bataljonen viste også hva vi vi finnmarkinger er gode for med hva de var i stand til. De var faktisk med på å drive tysk krigsmakt ut av Narvik-fjellene og inn mot Sverige ved begynnelsen av andre verdenskrig – før «søringan» dessverre ga etter og Norge kapitulerte for Tyskland. Det historiske er at dette var det eneste tilfellet under krigen i Norge hvor tyskerne var på defensiven og i full tilbaketrekning – og det som følge av finnmarkingenes kampvilje og motstandskraft. Hadde krigen vart i bare få dager til hadde tyskerne blitt drevet ut av landet –  i kjølvannet av kamphandlingene som Alta-bataljonen var med på.

Denne arven fra de som kom før oss vekkes fremdeles til live når det kreves, for blodet som renner i våre årer fyller oss med stålvilje og pågangsmot slik at vi aldri lar oss underkue. Og nå er det opp til oss etterkommere å ta opp kampen for det som våre forfedre og formødre bygde opp og kjempet for – nemlig vårt eget Finnmark.

I Finnmark er vi stolte over våre røtter, også når det kommer til erkjennelsen av det flerkulturelle fellesskapet som vårt fylke er tuftet på. For fylkets gamle navn Finnmark (av norrønt: Finnmork) kan fortelle noe om vår historie, da stedsnavnets første ledd tidligere ble brukt om både samer og kvener – som fortsatt utgjør en betydelig andel av fylkets befolkning. Hvilke konsekvenser vil en fylkessammenslåing med Troms kunne få for disse kulturene? Her i Finnmark er vi godt vant med å debattere samepolitikk, og kan saktens være enige i å være rykende uenige. Men til sammenligning har vi i Tromsø by vært vitne til at fordommene til stadighet virvles til overflaten med en kraft og i et omfang som vi ikke skulle tro hørte hjemme i 2018. Bare noe så uskyldig som en egen samlingsplass hvor samer kan møtes – i form av et eget samisk hus – har senest vakt sterke reaksjoner og protester både fra lokale politikere og byens øvrige befolkning. Vi har derfor all grunn til å frykte hvordan interessene til den samiske og kvenske befolkningen vil bli ivaretatt i et nytt storfylke.

For en sammenslåing med Troms vil – når flertallet i det nye storfylket får bestemme - bety å flytte det meste av makt og innflytelse til nettopp Troms, eller rettere sagt til metropolen Tromsø som har tilnærmet like mange innbyggere som hele Finnmark til sammen.

Det har rettmessig blitt uttrykt bekymring og blitt stilt spørsmålstegn ved hvor det vil fare med alt fra våre rike utmarksressurser til helsevesen, offentlig sektor og infrastruktur når «kjøttvekta» i det nye storfylket vil domineres av den urbane befolkningen i Tromsø by. Allerede har vi hørt hvordan folk fra den nåværende utkanten i Nord-Troms opplever seg nedprioritert og oversett i sitt eget hjemfylke – så vi kan bare forestille oss hvordan det vil gå om også Finnmark skal innlemmes i gigantfylket som arealmessig blir på størrelse med et land, et ansvar som heller ikke Troms i utgangspunktet ønsket å ta på seg.

At dette er galskap er helt opplagt for oss her i nord, hvor vi allerede kjenner utfordringene og konsekvensene av å leve med store avstander på kroppen – når det f. eks. kommer til behovet for øyeblikkelig helsehjelp kan det være snakk om forskjellen mellom liv og død om du når å komme til behandlingsstedet i tide, men med en fylkessammenslåing vil avstandene bli enda større. Hva slags ledende politikere er det vi egentlig har fått her i landet – som mener at et liv i nord og i distriktene er mindre verdt enn et liv i hovedstaden og de store byene?

Å føre dagens Finnmark i en retning hvor dette området ikke lenger skal være tilrettelagt for folk å bo i er også bemerkelsesverdig lite fremsynt. Kinesiske myndigheter forbereder seg allerede på å ta i bruk Nordvestpassasjen til skipsfart etter hvert som isen smelter, noe som vil forkorte reiseruten mellom Asia og Europa med mange tusen kilometer. På grunn av sin beliggenhet vil Finnmark bli et naturlig knutepunkt for den europeiske handelen med det asiatiske kontinent, og vi vil med årene kunne forvente en betydelig befolkningsvekst i regionen i kjølvannet av en slik utvikling. Man skulle kanskje tro at en Høyre-regjering i større grad ville tilrettelagt for internasjonal handel og næringsvirksomhet, i stedet gjør de det stikk motsatte; ved å ville bygge ned og avfolke en region som på sikt kan få en slik avgjørende og betydningsfull posisjon.

Et sterkt Finnmark kan dessuten spille en helt avgjørende rolle for fredsbevaring, i en tid hvor NATO’s forhold til Russland har kjølnet til betraktelig. I Finnmark har vi lange tradisjoner for å samarbeide godt og bygge relasjoner med våre naboer i øst, og vi har heller ikke glemt at det er takket være deres innsats under andre verdenskrig at vårt fylke tilslutt ble befridd fra den tyske okkupasjonsmakten. Men hvis det virkelig hadde vært slik at våre ledende politikere i regjering hadde ment alvor med at Russland i dag utgjør en reell trussel – skulle det ikke heller tilsi at man burde styrket tilstedeværelsen nettopp i Finnmark, hvor vi har den russiske bjørn som nærmeste nabo? I stedet planlegger man blant annet å flytte all offentlig fylkesadministrasjon og forvaltning fra grensebyen Vadsø og ut av fylket – og området levnes avfolket, svekket og sårbart tilbake – sett at sentralmakta i sør får det som de vil. Hvor er logikken?

Følgende strofer fra våre kjæreste folkesanger er så treffende i denne sammenheng, og det er mye kraft i disse ord. I den pågående kampen for å beholde Finnmark som eget fylke gir disse strofene tro, håp og styrke til å reise kravet om at vårt NEI må bli tatt for et NEI i kjølvannet av den pågående folkeavstemningen mot en fylkessammenslåing med Troms.  

Fra Ja vi elsker, Norges nasjonalsang:

«Og som fedres kamp har hevet

 det av nød til seir,

 også vi, når det blir krevet,

 for dets fred slår leir»

 

Fra Samefolkets sang, i norsk oversettelse:

«Våre fedre før har seiret

 over dem som urett øvet.

 La oss også motstå, brødre,

 dem som vil oss underkue!

 Solens sønners seige avkom!

 Aldri skal du overvinnes»

 

3. mai, 2018

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Nationen

Grieg Seafood bedriver nykolonialisme av verste sort - og det er bare med myndighetens velsignelse at dette kan skje. Det er direkte hårreisende at et familie-eid selskap fra Bergen skal kunne tjene seg rike på å beslaglegge, forgifte og ødelegge Porsangerfjorden som næringsgrunnlag for lokalt fiskeri og eksistensgrunnlag for sjøsamisk kultur.

Vi som har tilhørighet til reindrifta vil herved stå opp for våre sjøsamiske verdder ved kysten. Lokale fiskere er utvilsomt de som blir hardest rammet når oppdrettsselskap trenger inn i våre fjorder, da disse menneskene risikerer å miste både sitt livsgrunnlag og kulturgrunnlag som følge av at myndighetene ikke vil respektere deres opparbeidede rettigheter til sine områder. Konsesjoner til oppdrettsanlegg ved lokalitetene Jernøya og Vedbotn vil gi katastrofale konsekvenser for livet i Porsangerfjorden og truer med å rive bort næringsgrunnlaget for fjordfiskerne.

Men fiske etter laks, sei og sjøørret om sommeren både er og har vært viktig som matauk også for reindriftsbefolkningen – derfor har man som reineier rett til å bedrive denne formen for fiske innenfor sin egen siida (reinbeitedistrikt). Men hva hjelper det med en slik rett når myndighetene gir oppdrettsselskaper innpass i fjordene ved våre sommerboplasser, noe som truer lokale villfiskbestander med utslettelse?

På grunn av høy profitt er oppdrettsnæringen en av få næringer i Norge som slipper unna ordinære krav om rens av utslipp. Konsekvensen av dette er at store mengder avføring og fôrspill samt en cocktail av medikamenter slippes rett ut i fjorden - med katastrofale konsekvenser for det marine livet. Parasittgift mot lakselus dreper også andre skalldyr som den marine næringskjeden er avhengig av, og lokale fiskere kan rapportere at fjordene dør og avfolkes for villfisk når oppdrettsnæringen får etablere seg. 

Norsk oppdrettslaks - som fra naturens side er en rovfisk – fôres med soya som importeres fra konfliktområder i Sør-Amerika, hvor produksjonen krenker urfolksrettigheter ytterligere. Villfisk som beiter fôrspill i nærheten av merdene blir uspiselig, samtidig som oppdrettsfisken blir syk og deformert som følge av sine unaturlige levekår før den havner på middagsbordet – med mindre den klarer å rømme ut av merden og smitte lokale villfiskbestander med sykdommer og parasitter, og påføre villaksen genetisk degenerering når den formerer seg.

Bare vissheten om at denne formen for industrialisert dyreplageri og forurensning pågår i vårt nærområde er med på å redusere bolyst, trivsel og livskvalitet. Driftsformen som praktiseres innenfor oppdrettsnæringen strider mot alt vi har blitt opplært til og taler vår immaterielle kulturarv midt imot, når det kommer til å vise respekt for det levende livet og naturens kretsløp som vi er en del av.

På denne bakgrunn krever vi at sjøsamiske fjorder må vernes mot oppdrettsindustrien. Grieg Seafood må ikke få konsesjon til å starte opp drift ved Jernøya, og driftskonsesjonen for lokaliteten ved Vedbotn må snarest trekkes tilbake, da begge lokalitetene representer viktige gyteområder for torsk. Å gi tillatelse til oppdrettsanlegg i sjøsamiske områder strider dessuten mot landets lover og internasjonale, ratifiserte konvensjoner om urfolks rettigheter:

FN’s konvensjon om biologisk mangfold og Naturmangfoldloven § 8 - som innbefatter vektlegging av tradisjonskunnskap - må legges til grunn i beslutningsprosesser, i tråd med lovens krav. I sjøsamiske områder vil konsesjoner til oppdrettsanlegg komme i konflikt med Grunnlovens § 108, da «det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»  Å gi oppdrettsnæringen innpass i den sjøsamiske Porsangerfjorden strider videre mot FN’s ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin kultur, samt SP artikkel 27 som stadfester at etniske minoriteter ikke skal nektes retten til å utøve sin kultur.  

29. apr, 2018

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Nordlys

Det er rett at vi har behov for flere arenaer i det offentlige rom hvor det først og fremst legges til rette for aktiv benyttelse av samisk språk. En skjønnlitterær forfatterforening hvor det framgår av vedtektene at det forventes at medlemmene er samiskspråklige, kan i seg selv være på sin plass. 

Problemet i denne saken er hvordan denne organisasjonsmodellen så dagens lys. Den ble til ved at eksisterende medlemmer av Samisk Forfatterforening – som har forfattet bøker på andre språk enn samisk – ble degradert ved at de ikke lenger oppfyller kriteriene for å bli tatt opp som medlemmer. Samtidig er deres like uønsket som nye medlemmer, uten at det lenger eksister noen organisasjon som vil ivareta og fremme disse samiske forfatternes forfatterskap. Det er fullt forståelig at dette har opplevdes både sårt og usolidarisk, og har vakt sterke reaksjoner blant dem dette gjelder. 

Vedtektsendringen – med krav om skriftlig publikasjon på samisk – rammer dessuten også muntlig samiskspråklige forfattere som skriver på andre språk, samt forfattere som forstår samisk som passivt språk, og som dermed også kunne hatt nytte av Samisk Forfatterforenings arrangementer på samisk og fellesskapet med andre samiskspråklige forfattere. 

Det kan også stilles spørsmålstegn ved hvordan samiske minoritetsspråklige forfattere som f. eks. sørsamer vil bli ivaretatt i organisasjonen fremover, og hvorvidt en slik splittelse vil kunne svekke mer enn å styrke et allerede lite skjønnlitterært samisk forfattermiljø.

For hvor skal de samiske forfatterne som skriver på andre språk enn samisk nå vende seg? Skal de kun henvises til de norske forfatterforeningene, mens man avskriver deres behov for egne støtteordninger eller nettverksbygging med andre samiske forfattere? Skal fornorsknings-prosessen slik fullbyrdes? Kan det stemme at samiske forfattere som skriver på majoritetsspråk stiller på likefot med andre majoritetsspråklige forfattere når det kommer til potensiell leserskare («alle forstår jo norsk»), eller kan deres historier fortsatt oppleves mer relevante i en samisk samfunnskontekst? Og dessuten – trenger vi ikke også samiske forfattere som kan fremme samisk kultur til bredere lag av befolkningen, på majoritetsspråkets premisser?

Språk er kultur, men samer som ikke har fått lære seg språket – skriftlig, muntlig eller begge deler - kan fortsatt ha tilhørighet til kulturen. Deres historier – fra generasjoner og lag av det samiske samfunnet som har blitt hardere rammet av fornorskningen – er høyst relevante for det samiske samfunnet. 

Konklusjonen blir at vi fortsatt har behov å fremme og ivareta samiske majoritetsspråklige forfatterskap, selv om Samisk Forfatterforening ikke lenger vil påta seg et slikt ansvar. Samtidig må vi også anerkjenne samiskskrivende skjønnlitterære forfatteres behov for en egen forening. 

I denne sammenheng bør vi også huske på at samisk tilhørighet kan være så mangt. Samisk faglitterær forfatter- og oversetterforening har vært på banen og påpekt at deres forening er inkluderende ved at de kun stiller krav til skriftlig samiskspråklig kompetanse hos medlemmene, uavhengig av deres etniske bakgrunn. For å gjenspeile at det samiske samfunnet har en inkluderende holdning til mennesker som er språklig og kulturelt integrert, bør samiske organisasjoner også ta høyde for dette – noe SFS er et godt eksempel på. 

Prosessen fram mot en skjønnlitterær forfatterforening som kun retter seg mot forfattere av samiskspråklig litteratur kunne dessuten ha skjedd på en langt mindre dramatisk og smertefull måte – ved at forfattere som ønsket et slikt enspråklig samisk fellesskap heller kunne ha organisert seg i en ny forening, i stedet for å stemple mindretallet av den eksisterende foreningen som uønsket. Dette har kun bidratt til å nøre opp under mistillit og uheldige motsetningsforhold mellom ulike grupper i det samiske samfunnet.

Alternativet nå kan være at det dannes en helt ny forening – som også bør tilbys medlemskap i SDR, Samisk Kunstnerråd – for samiske forfattere som ønsker et samisk forfatterfellesskap som favner bredere og er inkluderende uavhengig av hvilket språk medlemmene skriver på. Uansett er det helt nødvendig at Sametinget må komme på banen for å sørge for at interessene til forfattere fra alle lag av det samiske samfunnet blir ivaretatt - på tross av fornorskningen.

26. mai, 2017

Tekst: Elise Embla Scheele & Anders Somby jr., avisa Dagbladet

I skyggen av altoppslukende saker som flyktningkrise og gnisninger mellom stormaktene har staten Norge begått sitt verste overgrep mot sin egen urbefolkning i nyere tid – nemlig tvangsnedslaktingen av de store reinflokkene i Finnmark. Dette kulturelle folkemordet – som har pågått over flere år – har blitt fortiet av en samlet norsk presse, samtidig som det overveiende er myndighetens syn på saken som har blitt formidlet via media.

Alt dette er nå i ferd med å snu idet den unge berørte reineieren Jovsset Ánte Sara - i en Davids kamp mot Goliat - har vunnet over staten i to rettsinstanser, mens staten nå har besluttet å anke saken til høyesterett.

Saken hans er dessverre ikke unik. Over 600 reindriftsutøvere stilte seg bak et initiativ om å gå til søksmål mot staten på bakgrunn av myndighetenes vedtak om «forholdsmessig reduksjon av reintall» - en form for kollektiv avstraffelse som gikk ut på at alle reineiere innenfor hvert distrikt ble pålagt å redusere sitt reintall (og dermed sitt inntektsgrunnlag) prosentvis likt (opptil 50%).

De som ikke etterkommet slike «avviklingspålegg» ble straffet med den sikre konkurs i from av tvangsmulkt samt frarøvelse av driftstilskudd og rovdyrerstatning.

Hele Norges folk har i den siste tiden fått mulighet til å følge Sara-familien i sitt daglige arbeid med reinflokken i NRK-produksjonen «Reinflytting minutt for minutt». Synet av de fredelige dyrene på beite kan ha «terapeutisk effekt» ved å gi «ro i sinnet» og «balsam for sjelen», skal vi tro noen av de mange positive tilbakemeldingene programmet har fått fra sine seere.

Men for statens advokat er virkeligheten en annen. Ifølge regjeringsadvokaten er nemlig dyrene til Jovsset Ánte (som er en av reineierne som driver denne flokken) så skrøpelige og utmagret at myndighetene er i sin fulle rett til å kreve nedslakting til et nivå som det ikke er mulig å leve av. Men hvis fanden som her har blitt malt på veggen var virkelig – hvorfor har sjokkoppslagene uteblitt i etterkant av statskanalens dokumentasjon av de faktiske forholdene?

Kanskje har den jevne nordmann nå fått et noe større grunnlag til å forstå hvor absurd det oppleves for oss reineiere å skulle forholde oss til profilerte politikeres anklager om at vi står ansvarlige for «landets største pågående dyretragedie og miljøkatastrofe» - særlig når vi kommer tilbake til gjeterhytta på slutten av en lang arbeidsdag, etter å ha forsikret oss om at alt står bra til med flokken.

Dette kan forklare noe av bakgrunnen til hvorfor det i reindriftsmiljøet er en utbredt oppfatning at reindriftsmyndighetene bedriver vikarierende argumentasjon, og at man i realiteten har redusert antall rein (og reindriftsutøvere) for å frigjøre arealer til ulike utbyggingsprosjekter som miljøskadelig gruvedrift, vindmølleparker og hyttefelt. Som reindriftssamer kjemper vi en daglig rettighetskamp om våre beitearealer i forhold til slike prosjekter, og tilliten til egne forvaltningsmyndigheter er svært tynnslitt.

«Samisk reindrift – norske myter» er en vitenskapelig publikasjon som stiller forskningen som myndighetene støtter seg til i et kritisk lys og tilbakeviser mytene og argumentene som ligger til grunn for reintallsreduksjonen. Forfalskede bestillingsverk i form av tilstandsrapporter om overbeiting av vidda (som media ukritisk har videreformidlet til massene) plukkes fra hverandre og boka viser med all tydelighet at reindriftsmyndighetenes forskningsreferanser ikke holder faglige mål.

Den moderne tvangsnedslaktingen som overgrep står på ingen måte tilbake for den historiske fornorskningspolitikken mot det samiske folk, som statsminister Erna Solberg offentlig har fordømt – samtidig som hennes regjering med tidligere landbruksminister Sylvi Listhaug i spissen har sørget for å tvinge et stort antall reindriftssamer til å oppgi sin kultur, sin livsstil og sitt levebrød i reindrifta.

Som innsigelse til kravet om tvangsnedslakting av undertegnedes egen reinflokk sendte vi et skriv til Landbruksdirektoratet om at vedtaket var lovstridig i henhold til bla. eiendomsretten, ILO-konvensjonen nr. 169, folkeretten og SP artikkel 27. Sjokkerende nok fikk vi til svar at dette ikke var relevant i sakens anledning. Nå kan vi imidlertid konstatere at den norske stat er dømt både i tingretten og lagmannsretten for overtredelse av disse bestemmelsene. Samtidig nekter myndighetene å akseptere dommen og vil stramme grepet ytterligere om reindriftsnæringen, skal vi tro det nylig fremlagte forslaget til stortingsmelding om reindrift som for tiden er ute på høring. Er det fortsatt noen der ute som liker å tro at vi lever i en rettstat (i betydningen av at landets myndigheter respekterer sin egen domstol samt ratifiserte konvensjoner og lover)?

Allerede i 2012 advarte undertegnede om hvor ødeleggende statens tvangsslakts-politikk ville bli for reindrifta, og at den «forholdsmessige reduksjonen» særlig ville ramme de unge nyetablererne. Vi forutså også at saken kom til å havne i retten hvis våre advarsler ikke ble tatt på alvor, og at dette overgrepet mot landets urfolk vil komme til å utgjøre en skamplett på Norges rykte internasjonalt.

Vi oppnådde å få med oss et nærmest enstemmig Sameting til å fordømme tvangsnedslaktingen. Nå vil vi jobbe videre både via politiske og rettslige kanaler for en reversering av myndighetenes feilslåtte reindriftspolitikk og oppreisning til de berørte.