7. feb, 2019

Naturvern, frivillighet og friluftsliv for alle

Hvordan kan frivilligheten i Norge få med seg flere folk med ulik bakgrunn, slik at organisasjonene kan oppnå større oppslutning, engasjement og gjennomslagskraft i samfunnet? I løpet av inkluderingsseminaret i regi av Natur & Ungdom og Naturvernforbundet ble dette spørsmålet ettertrykkelig besvart.

Tekst: Elise Embla Scheele

Rundt 20 naturvernere fra fjern og nær hadde helga 19.-21. oktober funnet veien til Haraldsheim Vandrerhjem i Oslo for å delta på et svært lærerikt seminar om organisasjonsutvikling, hvor deltagerne skulle få verktøyene de trengte for å bli mer inkluderende.

Håp for framtiden

Kun en håndfull fra den eldre garde i Naturvernforbundet (NVF) hadde kjent sin besøkstid til det viktige seminaret, men det kunne likevel se ut til å være håp for fremtiden da ungdommene fra Natur & Ungdom (NU) stilte langt mer mannsterke opp – med ønske om å lære mer om å drive inkluderende lokal- og fylkeslag.

Som et hederlig unntak i norsk organisasjonsliv var ikke en eneste middelaldrende hvit mann oppført på programmet denne seminarhelgen – dermed lå alt til rette for at et flertall av kvinner med minoritetsbakgrunn skulle få ordet.

Hovedfokuset under seminaret handlet om hvordan man kan tilrettelegge for at flere med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn skal bli med i organisasjonslivet, men også hensynet til andre grupper i samfunnet var satt på agendaen. Budskapet var at hverken fattigdom, funksjonsnedsettelse eller seksuell legning og kjønnsidentitet skal være til hinder for å bidra og bli ivaretatt som medlem.

Etter å ha deltatt på et slikt innholdsrikt seminar kan deltagerne i hvert fall ikke unnskylde seg med å mangle kunnskap om hvordan man kan bli bedre til å legge rette for at alle skal føle seg like velkomne – uavhengig av kulturell, religiøs eller sosial bakgrunn, funksjonsnivå, hvem du er eller hvem du vil elske.

Lenkegjeng i lusekofte

– Inkluderingsarbeid vil gi flere medlemmer, flere perspektiver, innpass i ulike miljøer og en bredere og sterkere organisasjon, slo Abdirahman Hassan fast etter å ha spurt tilhørerne om hvorfor man bør bli flinkere til å inkludere. Som inkluderingsansvarlig i NU ville han rette fokuset mot sin egen ungdomsorganisasjons inkluderingssatsning.

– Hva kjennetegner medlemmene våre? spurte han videre. Det var ikke vanskelig for ungdommene i salen å gjette seg fram til svarene, som kom som perler på en snor; strikking, lusekofte og lenkegjeng – for ikke å glemme turutstyr av merket Fjellräven.

– Det er ikke nødvendigvis negativt, men det kan virke ekskluderende for noen, fortsatte Hassan, som ønsket å gjøre tilhørerne mer bevisste på sine egne normer og holdninger.

Etter enda en spørrerunde fremkom det dessuten at det typiske medlemmet i NU er en etnisk norsk jente som tar studiespesialisering på videregående. Det er altså ingen hemmelighet at folk som tilhører den hvite heterofile middelklassen også utgjør majoriteten av medlemmene i landets største miljøorganisasjon for ungdom.

I sin presentasjon viste Hassan til en rapport hvor det fremgår at hvite menn dominerer i miljøbevegelsen, og at ubalansen mellom kjønnene er enda større enn i andre sektorer. Hvorfor er det slik? Det var tankevekkende å få høre at NVF bare har hatt tre kvinnelige ledere på 100 år.

Så vistes den rørende dokumentaren «Fjorden vår» om kampen om Førdefjorden. I vestlandsbygda Førde kjemper lokale bønder og fiskere for å bevare fjorden sin mot dumping av giftig gruveslam, og for at deres beitemarker og fjellområder ikke skal ødelegges av dagbrudd.

– Slike folk vil vi ha flere av i organisasjonen vår!, ble det applaudert fra salen om bygdefolket som lever av og med naturen som de ønsker å verne.

Hvordan bli en mer inkluderende organisasjon

– Jeg ønsker ikke å bli spurt om å ta på meg verv fordi jeg har minoritetsbakgrunn, men fordi jeg er flink, stadfestet Sahar Azari, avdelingsleder for kommunikasjon og organisasjon i NVF. I sitt foredrag satt hun fokus på hvordan man kan bli mer lavterskel som organisasjon; ved å vise imøtekommenhet ovenfor nye medlemmer, benytte tilgjengelige lokaler, skape god stemning og holde jevnlige pauser under møter og arrangementer.

Dessuten minnet hun om at det er viktig å servere mat som alle kan spise, da noen kan ha restriksjoner i kostholdet på grunn av religion, livssyn og helsemessige årsaker som matallergier.

Azari ville videre at deltagerne skulle bli mer bevisste på sin egen organisasjonskultur:

– 2/3 av personer med verv i organisasjonen vår har blitt spurt om å ta på seg vervet – men spør du bare folk som er lik deg selv? spurte hun retorisk, og ga dermed tilhørerne noe å tenke over.

Nordmenn med gode sko og pølsepinne

– Bruker dere bare bilder av unge jenter med blondt hår? undret Ayesha Gulraiz og Ida Marie Holmin fra Frivillighet Norge, en paraplyorganisasjon for samtlige av landets frivillige organisasjoner. For å finne ut om man passer inn spør man gjerne seg selv «er det noen som ligner på meg?», noe de mente det kan være lurt å tenke over i forbindelse med markedsføring.

Av presentasjonen til Frivillighet Norge fremgikk det at folk med innvandrerbakgrunn deltar mindre i frivillig arbeid, og at det kan være vanskeligere å engasjere denne gruppen. For å bli mer inkluderende oppfordrer de sine medlemsorganisasjoner til å bli mer synlige, drive aktiv vervevirksomhet, oppvise gode holdninger og tilrettelegge for at vi er forskjellige.

Ayesha og Ida Marie ville videre understreke hvor viktig det er å kommunisere på en tydelig måte og å bli mer bevisst på kulturelle koder; et utsagn som «ta med gode sko og pølsepinne» kan f. eks. virke helt uforståelig for folk som ikke er født og oppvokst i Norge.

Under den påfølgende workshopen ble folk i salen delt opp i grupper og utfordret til å komme med forslag til konkrete tiltak som de kunne gjennomføre i sine egne lokal- og fylkeslag for å bli mer inkluderende. Alle de gode idéene ble deretter presentert i storgruppa til felles inspirasjon.

Friluftsliv som kulturell brobygger

Alisha Ahsan Javid representerte Den Norske Turistforening i Drammen, hvor foreningen har hatt en vellykket satsning på flerkulturelt friluftsliv. Blant annet arrangerer de «fersking-kurs» hvor man kan få grunnleggende opplæring i å praktisere friluftsliv i Norge.

– Innvandrere kan mangle kunnskap om friluftsliv og om hvilke tilbud, muligheter og regelverk som fins, men det er et viktig signal at gruppen selv ønsker å lære mer om dette, sa Alisha.

– De norske organisasjonene kan på sin side mangle tillit og kontaktnettverk i innvandrermiljøene, samt kunnskap om hva som hemmer og fremmer inkludering, fortsatte hun.

– Ikke-vestlige innvandrere driver mindre med friluftsliv, men de synes at dette er en verdi ved norsk kultur og en god anledning til å bli kjent med nordmenn. Innvandrere opplever at nordmenn er lettere å komme i kontakt med på tur, og slik kan friluftsliv bidra til økt inkludering, fellesskap og mer kulturell innsikt på tvers av kulturene, opplyste Alisha, som også ville belyse at visse kulturforskjeller kan være til hinder for å ta del i et aktivt friluftsliv:

– Ikke-vestlige innvandrere kan ha en annen kulturell holdning til naturen; skogen kan for eksempel være forbundet med fare, sa Alisha, som samtidig ville minne om at innvandrere har bakgrunn fra en rekke ulike land og langt ifra representerer noen homogen gruppe.

– Men nordmenns holdninger til friluftsliv har også endret seg, påpekte hun.

– Da engelskmennene kom på 1800-tallet for å gå i fjellet syntes vi det var veldig rart, minnet hun om– angående det å bruke naturen til rekreasjonsformål. Noe som var ukjent i det gamle norske bondesamfunnet, hvor den praktiske nytteverdien av naturen sto sentralt. Alisha kunne tilsvarende fortelle at mange innvandrere er aktive med sopp- og bærplukking.

Mehdi Maghsoudi fra PARS – iransk forening for idrett og kultur, viste bilder fra sitt gamle hjemland. Det framkom at den iranske fjellheimen har slående likheter med den vestnorske, men tilretteleggingen for rekreasjonsaktiviteter– som bare rike iranere har råd til – er noe annerledes: 

– I Iran er det ikke oppmerkede løyper slik DNT har i Norge, men man kan leie guider som kan ta med grupper på tur i fjellet, opplyste Maghsoudi.

Alle skal med – fattig som rik

Alisha ville videre belyse at fattigdom blant innvandrere kan føre til mangel på nødvendig utstyr og varme klær, slik at økonomiske faktorer kan hindre deltagelse i friluftsaktiviteter.

Men økonomiske problemer berører ikke bare innvandrerfamilier. Barnefattigdommen i Norge har gjennom de siste årene vokst seg til et omfattende samfunnsproblem, som fører til at svært mange barn og unge ekskluderes fra å delta på sosiale, kulturelle og sportslige aktiviteter. Det er dette ALLE MED-kampanjen ønsker å gjøre noe med. Kampanjen ble startet av Nasjonal dugnad mot fattigdom og utenforskap blant barn og unge (NDFU), en fellesorganisasjon for frivillige organisasjoner og foreninger som er villige til å senke de økonomiske barrierene for deltagelse.

Som del av presentasjonen til NDFU ble det vist en rekke kortfilmer som baserer seg på barns egenopplevde erfaringer med utenforskap grunnet sosiale problemer. Følgende scene utspant seg på et leirsted i skogen:

En liten gutt alene i mørket, men de andre barna har samlet seg i varmen fra bålet. Han har ikke lyst til å komme bort når de voksne roper på ham. Men det de ikke vet, er at han plages av foreldrenes økonomiske bekymringer.

At det finnes et urovekkende antall slike enkeltskjebner ble videre avdekket av følgende statistikk:

– Hele 10 % av barn i Norge vokser opp i vedvarende fattigdom. Dette tilsvarte 101 300 barn i 2016 eller 2-3 barn i hver klasse, påpekte Thale Solli Kvernberg fra NDFU, som ikke var redd for å tilskrive norske myndigheter sin del av ansvaret for at barnefattigdommen i landet er på fremmarsj. Samtidig mente hun at frivilligheten tilbyr for dyre fritidstilbud.

– Stat, kommune og frivillighet er forpliktet til å sørge for at alle barn får delta på fritidsaktiviteter, i henhold til Fritidserklæringen som bygger på FN’s konvensjon om barns rettigheter, fastslo representanten NDFU.

Etter presentasjonen fulgte en åpen diskusjon om hva deltagerne allerede gjør bra i sine lokallag, og hva man kan gjøre bedre for å få alle med – uavhengig av økonomi.

Funksjonsnedsettelser skal ikke hindre deltagelse

I likhet med fattigdom kan også funksjonsnedsettelser føre til stigmatisering og utenforskap. Kjersti Fullu fra Norsk Audipedagogisk Forening (NAF) var tilstede for å informere om utfordringene knyttet til dette, og hvordan organisasjonslivet kan bli mer inkluderende ovenfor folk med hørselshemming og andre funksjonsnedsettelser.

– Tilrettelegg! Ikke spør om du skal tilrettelegge, for folk vil ikke være til bry, fastslo representanten fra NAF kontant, med en klar oppfordring om ikke å nøle med å iverksette imøtekommende hjelpetiltak.

Videre utfordret hun tilhørerne ved å spørre om de faktisk er villige til å ta mer hensyn, noe som blant annet kan innebære å bruke mer tid– samtidig som man må kunne akseptere at vi er forskjellige og at noen har behov for hjelpemidler.

Kjersti ville dessuten at deltagerne skulle tenke over sine egne holdninger til mennesker med funksjonsnedsettelser;

– I dagligtale sier folk «døv» når de mener «dum». Ikke bruk det synonymt!, advarte hun, og gjorde lytterne oppmerksomme på at mange faktisk forsøker å skjule sin funksjonsnedsettelse på grunn av skam.

– Ta begrepet tilbake! Si «Ja, jeg er hørselshemmet, men jeg er like mye verdt for det», var den klare beskjeden fra NAFs representant.

Tilslutt ville hun oppfordre til å redusere støy og ta i bruk hjelpemidler for hørselshemmede under møter og arrangementer.

– Lydforsterking kan også være til hjelp for dem som ikke har norsk som førstespråk, og reduksjon av støy er bra for både blinde, døve og folk som har konsentrasjonsproblemer, opplyste Kjersti. 

Ja til biologisk mangfold – både blant mennesker og i naturen

At NU allerede er flinke til å inkludere folk som identifiserer seg som LHBTQ ble innledningsvis påpekt under seminaret.

Susanne Danielsen fra Skeiv Ungdom ga både gamle som unge en grundig innføring i kjønn, seksualitet og normkritikk:

– Det er ikke de av oss som bryter normene som må endre oss, men normene som er for trange og må utvides, sa Susanne.

– Små barn blir operert for at kroppene skal passe inn i normene, påpekte hun, og problematiserte kjønnsoperasjonene som rutinemessig blir utført på ett av hundre spebarn. Bare fordi barnet ikke så lett lar seg kategorisere som hverken gutt eller jente ved fødselen.

– I flere urfolkssamfunn har man regnet med opp mot syv forskjellige kjønn, men i store deler av verden i dag er det offisielt bare to, opplyste Susanne, som fortsatte med å gå i dybden av det naturlige mangfoldet av mennesker – både fysisk, psykisk og emosjonelt: om alt fra medfødt variasjon i sammensetningen av kjønnskromosomer og -hormoner til det minst like store mangfoldet av kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk og seksuelle legninger. Det var tydelig at det fantes et stort, udekket behov for mer folkeopplysning rundt dette temaet, og representanten fra Skeiv Ungdom måtte tålmodig svare på en rekke spørsmål fra salen.

Avslutningsvis ville Susanne oppfordre tilhørerne til å bli bevisst på å bruke et mer inkluderende språk, som alle kan kjenne seg igjen i:

– Du kan spørre «hva heter kjæresten din?», heller enn «hva heter hun/han». I stedet for «begge kjønn» kan man si «alle kjønn», og heller enn å snakke om «de» i motsetning til «oss» og bør man si «de av oss», oppfordret hun.

Hvorfor ikke avslutte med et sidesprang?

Det bør avslutningsvis nevnes at selv maten under seminaret var inkluderende. Til lørdagsmiddag ble det servert nydelig vegetarisk middelhavstapas (som dermed også var halal), med tilrettelegging for både glutenfritt og vegansk kosthold.

På søndag ble alle naturvernerne invitert med på «sidesprang i Nordmarka»,en hyggelig og sosial begivenhet i regi av Naturvernforbundets lokallag i Oslo og Akershus. Men det var ikke nødvendig å bekymre seg for at denne aktiviteten ville komme på kant med hverken Gud, Allah eller kjæresten din; «sidespranget» gikk kun ut på å invitere med tilfeldige turgåere bort fra grusveien og inn på smale stier gjennom markas urskog.

Sola skinte over Sognsvann mens skogen suste, både merkelig nært men samtidig fjernt fra larmen i Oslo by. Ved et stille vann i marka ble det kokt kaffe og stekt vafler ved bålet, før alle naturvernerne ble ønsket vel hjem etter en lærerik og inspirerende seminarhelg.