Reportasjer

7. feb, 2019

Hvordan kan frivilligheten i Norge få med seg flere folk med ulik bakgrunn, slik at organisasjonene kan oppnå større oppslutning, engasjement og gjennomslagskraft i samfunnet? I løpet av inkluderingsseminaret i regi av Natur & Ungdom og Naturvernforbundet ble dette spørsmålet ettertrykkelig besvart.

Tekst: Elise Embla Scheele

Rundt 20 naturvernere fra fjern og nær hadde helga 19.-21. oktober funnet veien til Haraldsheim Vandrerhjem i Oslo for å delta på et svært lærerikt seminar om organisasjonsutvikling, hvor deltagerne skulle få verktøyene de trengte for å bli mer inkluderende.

Håp for framtiden

Kun en håndfull fra den eldre garde i Naturvernforbundet (NVF) hadde kjent sin besøkstid til det viktige seminaret, men det kunne likevel se ut til å være håp for fremtiden da ungdommene fra Natur & Ungdom (NU) stilte langt mer mannsterke opp – med ønske om å lære mer om å drive inkluderende lokal- og fylkeslag.

Som et hederlig unntak i norsk organisasjonsliv var ikke en eneste middelaldrende hvit mann oppført på programmet denne seminarhelgen – dermed lå alt til rette for at et flertall av kvinner med minoritetsbakgrunn skulle få ordet.

Hovedfokuset under seminaret handlet om hvordan man kan tilrettelegge for at flere med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn skal bli med i organisasjonslivet, men også hensynet til andre grupper i samfunnet var satt på agendaen. Budskapet var at hverken fattigdom, funksjonsnedsettelse eller seksuell legning og kjønnsidentitet skal være til hinder for å bidra og bli ivaretatt som medlem.

Etter å ha deltatt på et slikt innholdsrikt seminar kan deltagerne i hvert fall ikke unnskylde seg med å mangle kunnskap om hvordan man kan bli bedre til å legge rette for at alle skal føle seg like velkomne – uavhengig av kulturell, religiøs eller sosial bakgrunn, funksjonsnivå, hvem du er eller hvem du vil elske.

Lenkegjeng i lusekofte

– Inkluderingsarbeid vil gi flere medlemmer, flere perspektiver, innpass i ulike miljøer og en bredere og sterkere organisasjon, slo Abdirahman Hassan fast etter å ha spurt tilhørerne om hvorfor man bør bli flinkere til å inkludere. Som inkluderingsansvarlig i NU ville han rette fokuset mot sin egen ungdomsorganisasjons inkluderingssatsning.

– Hva kjennetegner medlemmene våre? spurte han videre. Det var ikke vanskelig for ungdommene i salen å gjette seg fram til svarene, som kom som perler på en snor; strikking, lusekofte og lenkegjeng – for ikke å glemme turutstyr av merket Fjellräven.

– Det er ikke nødvendigvis negativt, men det kan virke ekskluderende for noen, fortsatte Hassan, som ønsket å gjøre tilhørerne mer bevisste på sine egne normer og holdninger.

Etter enda en spørrerunde fremkom det dessuten at det typiske medlemmet i NU er en etnisk norsk jente som tar studiespesialisering på videregående. Det er altså ingen hemmelighet at folk som tilhører den hvite heterofile middelklassen også utgjør majoriteten av medlemmene i landets største miljøorganisasjon for ungdom.

I sin presentasjon viste Hassan til en rapport hvor det fremgår at hvite menn dominerer i miljøbevegelsen, og at ubalansen mellom kjønnene er enda større enn i andre sektorer. Hvorfor er det slik? Det var tankevekkende å få høre at NVF bare har hatt tre kvinnelige ledere på 100 år.

Så vistes den rørende dokumentaren «Fjorden vår» om kampen om Førdefjorden. I vestlandsbygda Førde kjemper lokale bønder og fiskere for å bevare fjorden sin mot dumping av giftig gruveslam, og for at deres beitemarker og fjellområder ikke skal ødelegges av dagbrudd.

– Slike folk vil vi ha flere av i organisasjonen vår!, ble det applaudert fra salen om bygdefolket som lever av og med naturen som de ønsker å verne.

Hvordan bli en mer inkluderende organisasjon

– Jeg ønsker ikke å bli spurt om å ta på meg verv fordi jeg har minoritetsbakgrunn, men fordi jeg er flink, stadfestet Sahar Azari, avdelingsleder for kommunikasjon og organisasjon i NVF. I sitt foredrag satt hun fokus på hvordan man kan bli mer lavterskel som organisasjon; ved å vise imøtekommenhet ovenfor nye medlemmer, benytte tilgjengelige lokaler, skape god stemning og holde jevnlige pauser under møter og arrangementer.

Dessuten minnet hun om at det er viktig å servere mat som alle kan spise, da noen kan ha restriksjoner i kostholdet på grunn av religion, livssyn og helsemessige årsaker som matallergier.

Azari ville videre at deltagerne skulle bli mer bevisste på sin egen organisasjonskultur:

– 2/3 av personer med verv i organisasjonen vår har blitt spurt om å ta på seg vervet – men spør du bare folk som er lik deg selv? spurte hun retorisk, og ga dermed tilhørerne noe å tenke over.

Nordmenn med gode sko og pølsepinne

– Bruker dere bare bilder av unge jenter med blondt hår? undret Ayesha Gulraiz og Ida Marie Holmin fra Frivillighet Norge, en paraplyorganisasjon for samtlige av landets frivillige organisasjoner. For å finne ut om man passer inn spør man gjerne seg selv «er det noen som ligner på meg?», noe de mente det kan være lurt å tenke over i forbindelse med markedsføring.

Av presentasjonen til Frivillighet Norge fremgikk det at folk med innvandrerbakgrunn deltar mindre i frivillig arbeid, og at det kan være vanskeligere å engasjere denne gruppen. For å bli mer inkluderende oppfordrer de sine medlemsorganisasjoner til å bli mer synlige, drive aktiv vervevirksomhet, oppvise gode holdninger og tilrettelegge for at vi er forskjellige.

Ayesha og Ida Marie ville videre understreke hvor viktig det er å kommunisere på en tydelig måte og å bli mer bevisst på kulturelle koder; et utsagn som «ta med gode sko og pølsepinne» kan f. eks. virke helt uforståelig for folk som ikke er født og oppvokst i Norge.

Under den påfølgende workshopen ble folk i salen delt opp i grupper og utfordret til å komme med forslag til konkrete tiltak som de kunne gjennomføre i sine egne lokal- og fylkeslag for å bli mer inkluderende. Alle de gode idéene ble deretter presentert i storgruppa til felles inspirasjon.

Friluftsliv som kulturell brobygger

Alisha Ahsan Javid representerte Den Norske Turistforening i Drammen, hvor foreningen har hatt en vellykket satsning på flerkulturelt friluftsliv. Blant annet arrangerer de «fersking-kurs» hvor man kan få grunnleggende opplæring i å praktisere friluftsliv i Norge.

– Innvandrere kan mangle kunnskap om friluftsliv og om hvilke tilbud, muligheter og regelverk som fins, men det er et viktig signal at gruppen selv ønsker å lære mer om dette, sa Alisha.

– De norske organisasjonene kan på sin side mangle tillit og kontaktnettverk i innvandrermiljøene, samt kunnskap om hva som hemmer og fremmer inkludering, fortsatte hun.

– Ikke-vestlige innvandrere driver mindre med friluftsliv, men de synes at dette er en verdi ved norsk kultur og en god anledning til å bli kjent med nordmenn. Innvandrere opplever at nordmenn er lettere å komme i kontakt med på tur, og slik kan friluftsliv bidra til økt inkludering, fellesskap og mer kulturell innsikt på tvers av kulturene, opplyste Alisha, som også ville belyse at visse kulturforskjeller kan være til hinder for å ta del i et aktivt friluftsliv:

– Ikke-vestlige innvandrere kan ha en annen kulturell holdning til naturen; skogen kan for eksempel være forbundet med fare, sa Alisha, som samtidig ville minne om at innvandrere har bakgrunn fra en rekke ulike land og langt ifra representerer noen homogen gruppe.

– Men nordmenns holdninger til friluftsliv har også endret seg, påpekte hun.

– Da engelskmennene kom på 1800-tallet for å gå i fjellet syntes vi det var veldig rart, minnet hun om– angående det å bruke naturen til rekreasjonsformål. Noe som var ukjent i det gamle norske bondesamfunnet, hvor den praktiske nytteverdien av naturen sto sentralt. Alisha kunne tilsvarende fortelle at mange innvandrere er aktive med sopp- og bærplukking.

Mehdi Maghsoudi fra PARS – iransk forening for idrett og kultur, viste bilder fra sitt gamle hjemland. Det framkom at den iranske fjellheimen har slående likheter med den vestnorske, men tilretteleggingen for rekreasjonsaktiviteter– som bare rike iranere har råd til – er noe annerledes: 

– I Iran er det ikke oppmerkede løyper slik DNT har i Norge, men man kan leie guider som kan ta med grupper på tur i fjellet, opplyste Maghsoudi.

Alle skal med – fattig som rik

Alisha ville videre belyse at fattigdom blant innvandrere kan føre til mangel på nødvendig utstyr og varme klær, slik at økonomiske faktorer kan hindre deltagelse i friluftsaktiviteter.

Men økonomiske problemer berører ikke bare innvandrerfamilier. Barnefattigdommen i Norge har gjennom de siste årene vokst seg til et omfattende samfunnsproblem, som fører til at svært mange barn og unge ekskluderes fra å delta på sosiale, kulturelle og sportslige aktiviteter. Det er dette ALLE MED-kampanjen ønsker å gjøre noe med. Kampanjen ble startet av Nasjonal dugnad mot fattigdom og utenforskap blant barn og unge (NDFU), en fellesorganisasjon for frivillige organisasjoner og foreninger som er villige til å senke de økonomiske barrierene for deltagelse.

Som del av presentasjonen til NDFU ble det vist en rekke kortfilmer som baserer seg på barns egenopplevde erfaringer med utenforskap grunnet sosiale problemer. Følgende scene utspant seg på et leirsted i skogen:

En liten gutt alene i mørket, men de andre barna har samlet seg i varmen fra bålet. Han har ikke lyst til å komme bort når de voksne roper på ham. Men det de ikke vet, er at han plages av foreldrenes økonomiske bekymringer.

At det finnes et urovekkende antall slike enkeltskjebner ble videre avdekket av følgende statistikk:

– Hele 10 % av barn i Norge vokser opp i vedvarende fattigdom. Dette tilsvarte 101 300 barn i 2016 eller 2-3 barn i hver klasse, påpekte Thale Solli Kvernberg fra NDFU, som ikke var redd for å tilskrive norske myndigheter sin del av ansvaret for at barnefattigdommen i landet er på fremmarsj. Samtidig mente hun at frivilligheten tilbyr for dyre fritidstilbud.

– Stat, kommune og frivillighet er forpliktet til å sørge for at alle barn får delta på fritidsaktiviteter, i henhold til Fritidserklæringen som bygger på FN’s konvensjon om barns rettigheter, fastslo representanten NDFU.

Etter presentasjonen fulgte en åpen diskusjon om hva deltagerne allerede gjør bra i sine lokallag, og hva man kan gjøre bedre for å få alle med – uavhengig av økonomi.

Funksjonsnedsettelser skal ikke hindre deltagelse

I likhet med fattigdom kan også funksjonsnedsettelser føre til stigmatisering og utenforskap. Kjersti Fullu fra Norsk Audipedagogisk Forening (NAF) var tilstede for å informere om utfordringene knyttet til dette, og hvordan organisasjonslivet kan bli mer inkluderende ovenfor folk med hørselshemming og andre funksjonsnedsettelser.

– Tilrettelegg! Ikke spør om du skal tilrettelegge, for folk vil ikke være til bry, fastslo representanten fra NAF kontant, med en klar oppfordring om ikke å nøle med å iverksette imøtekommende hjelpetiltak.

Videre utfordret hun tilhørerne ved å spørre om de faktisk er villige til å ta mer hensyn, noe som blant annet kan innebære å bruke mer tid– samtidig som man må kunne akseptere at vi er forskjellige og at noen har behov for hjelpemidler.

Kjersti ville dessuten at deltagerne skulle tenke over sine egne holdninger til mennesker med funksjonsnedsettelser;

– I dagligtale sier folk «døv» når de mener «dum». Ikke bruk det synonymt!, advarte hun, og gjorde lytterne oppmerksomme på at mange faktisk forsøker å skjule sin funksjonsnedsettelse på grunn av skam.

– Ta begrepet tilbake! Si «Ja, jeg er hørselshemmet, men jeg er like mye verdt for det», var den klare beskjeden fra NAFs representant.

Tilslutt ville hun oppfordre til å redusere støy og ta i bruk hjelpemidler for hørselshemmede under møter og arrangementer.

– Lydforsterking kan også være til hjelp for dem som ikke har norsk som førstespråk, og reduksjon av støy er bra for både blinde, døve og folk som har konsentrasjonsproblemer, opplyste Kjersti. 

Ja til biologisk mangfold – både blant mennesker og i naturen

At NU allerede er flinke til å inkludere folk som identifiserer seg som LHBTQ ble innledningsvis påpekt under seminaret.

Susanne Danielsen fra Skeiv Ungdom ga både gamle som unge en grundig innføring i kjønn, seksualitet og normkritikk:

– Det er ikke de av oss som bryter normene som må endre oss, men normene som er for trange og må utvides, sa Susanne.

– Små barn blir operert for at kroppene skal passe inn i normene, påpekte hun, og problematiserte kjønnsoperasjonene som rutinemessig blir utført på ett av hundre spebarn. Bare fordi barnet ikke så lett lar seg kategorisere som hverken gutt eller jente ved fødselen.

– I flere urfolkssamfunn har man regnet med opp mot syv forskjellige kjønn, men i store deler av verden i dag er det offisielt bare to, opplyste Susanne, som fortsatte med å gå i dybden av det naturlige mangfoldet av mennesker – både fysisk, psykisk og emosjonelt: om alt fra medfødt variasjon i sammensetningen av kjønnskromosomer og -hormoner til det minst like store mangfoldet av kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk og seksuelle legninger. Det var tydelig at det fantes et stort, udekket behov for mer folkeopplysning rundt dette temaet, og representanten fra Skeiv Ungdom måtte tålmodig svare på en rekke spørsmål fra salen.

Avslutningsvis ville Susanne oppfordre tilhørerne til å bli bevisst på å bruke et mer inkluderende språk, som alle kan kjenne seg igjen i:

– Du kan spørre «hva heter kjæresten din?», heller enn «hva heter hun/han». I stedet for «begge kjønn» kan man si «alle kjønn», og heller enn å snakke om «de» i motsetning til «oss» og bør man si «de av oss», oppfordret hun.

Hvorfor ikke avslutte med et sidesprang?

Det bør avslutningsvis nevnes at selv maten under seminaret var inkluderende. Til lørdagsmiddag ble det servert nydelig vegetarisk middelhavstapas (som dermed også var halal), med tilrettelegging for både glutenfritt og vegansk kosthold.

På søndag ble alle naturvernerne invitert med på «sidesprang i Nordmarka»,en hyggelig og sosial begivenhet i regi av Naturvernforbundets lokallag i Oslo og Akershus. Men det var ikke nødvendig å bekymre seg for at denne aktiviteten ville komme på kant med hverken Gud, Allah eller kjæresten din; «sidespranget» gikk kun ut på å invitere med tilfeldige turgåere bort fra grusveien og inn på smale stier gjennom markas urskog.

Sola skinte over Sognsvann mens skogen suste, både merkelig nært men samtidig fjernt fra larmen i Oslo by. Ved et stille vann i marka ble det kokt kaffe og stekt vafler ved bålet, før alle naturvernerne ble ønsket vel hjem etter en lærerik og inspirerende seminarhelg.

7. okt, 2018

Samtidig med at Sametinget hadde innkalt sine representanter fra fjern og nær til plenumsmøte i slutten av september, arrangerte Naturvernforbundet toppledermøte i den samiske hovedstaden hvor både sentralledelsen og fylkesledelsen fra landets tre nordligste fylker var representert.

Tekst: Elise Embla Scheele, magasinet Natur & Miljø

– Dette er det vakreste bygget jeg noensinne har sett! utbryter Maren Esmark om Sametingsbygget. Som generalsekretær i Naturvernforbundet har hun lenge hatt ønske om å besøke Karasjok, og i år ble drømmen endelig virkelighet. Sammen med topplederne i forbundet fra Nordland, Troms og Finnmark har hun kommet til bygda for å snakke om organisasjonsbygging og økt samarbeid mellom de tre nordligste fylkeslagene, ved å utveksle erfaringer om hvordan man som organisasjon kan utgjøre en forskjell i miljøkampen.

Spennende omgivelser

Naturvernforbundets ledelse i nord er for anledningen innlosjert hos Engholm Husky Design Logde. Den unike hundegården med sine spesialdesignede hytter og håndlagede interiør er neppe tilfeldig valgt som møte- og overnattingssted for Naturvernforbundets toppledelse;

– Midt i debatten om plast er dette stedet veldig spennende. Her har man bare brukt naturmaterialer og funnet på morsomme løsninger, sier Maren entusiastisk.

Fra den norske til den samiske hovedstaden

Generalsekretær Maren Esmark har tatt turen til Karasjok helt fra Oslo, mens de øvrige møtedeltagerne har reist fra andre steder i Nord-Norge. Topplederne i Naturvernforbundet ønsket å besøke Sametinget i fellesskap for å styrke dialogen og samarbeidet med det samiske samfunnet, som ifølge Esmark bare vokser seg sterkere og sterkere.

– Altasaken ble jo et vendepunkt for både den samiske bevegelsen og miljøbevegelsen, da vi oppdaget hvordan vi kunne benytte oss av rettssystemet, påpeker hun

Hva mener Naturvernforbundet om Sametinget?

– Sametinget er en viktig stemme i samfunnet som trenger allianser. Det er viktig at vi står sammen i saker mot sterke interesser som vindindustri, gruvedrift og kraftutbygging, hvor vi kjemper den samme kampen, sier Esmark, som med dette vil løfte fram betydningen av brobygging mellom urfolksbevegelsen og miljøbevegelsen.

Hva er Naturvernforbundets forhold til reindrifta og andre samiske utmarksnæringer?

– Vi har behov for områder som kan brukes som natur – til formål som reindrift, jakt og fiske. Reindrift og samiske utmarksnæringer utgjør viktige alliansepartnere særlig i arealsaker, hvor vi har en felles forståelse av verdien av intakt natur og fungerende økosystemer, fortsetter hun.

Hva mener Naturvernforbundet om samiske rettigheter spesielt og urfolksrettigheter generelt?

– Urfolks rettigheter og naturvern går hånd i hånd og utgjør en viktig del av miljøkampen, sier Esmark, som i denne sammenheng særlig vil trekke fram kampen mot vindkraft og gruvedrift.

– Det er skremmende hvor lite oppmerksomhet planene om Davvi vindkraftverk og Nussirs gruvedrift i Repparford har fått i media, i lys av hvor enorme inngrep dette faktisk er snakk om. Disse prosjektene kommer aldri til å bli realisert, fastslår generalsekretæren, som har lite til overs for utbyggernes fremferd:

– Bare at man kan foreslå noe slikt viser hvor lite respekt de har for lokalbefolkningen, reindrift og natur, understreker Esmark, som avslutningsvis håper at miljø- og urfolksbevegelsen vinner fram av hensyn til naturen og reindrifta. Slik at Nussir-prosjektet ikke kun settes på vent av hensyn til investorer – med henvisning til gruvas begrensede økonomiske potensial i lys av dårlig kobberpris på verdensmarked.

– Det samiske perspektivet må med

Anne Lise Mortensen fra Ullsfjord er fylkesleder for Naturvernforbundet i Troms. Den sjøsamiske kvinnen sitter igjen med mange inntrykk etter besøket i Karasjok og føler seg inspirert til å jobbe videre med naturvern på tvers av fylkesgrensene i nord.

Hva tenker du om samarbeidet mellom miljøbevegelsen og urfolksbevegelsen?

– En av grunnene til at jeg gikk inn i Naturvernforbundet var at et medlemskap i denne organisasjonen ikke ville komme på kant med min egen kultur. Det hadde vært vanskelig for meg å være medlem om ikke det samiske perspektivet ble ivaretatt av forbundet, men det kommer alltid med i våre høringsuttalelser, forsikrer Mortensen, som er veldig glad for at Naturvernforbundet samarbeider med det samiske miljøet.

Hun kan dessuten opplyse at organisasjonen inviterer representanter fra Sametinget til sine seminarer for å få fram det samiske synet på saker som vindkraft og oppdrett. Med ett kan journalisten bedre forstå hvorfor naturvernlederne og sametingsrepresentantene fremsto som gamle kjente da de møttes på tinget tidligere på dagen, hvor de både håndhilste og klemte hverandre.

– Som organisasjon har Naturvernforbundet hatt godt av urfolkssamarbeid over hele landet, sier fylkeslederen, som utelukkende har opplevd samarbeidet som positivt i løpet av sin tid i organisasjonen. Selv er hun er stolt over at forbundets representanter fra nord fikk igjennom et enstemmig vedtak i landsstyret om nei til vindkraft i reinens leveområder.

Sjøsamisk kultur på dagsordenen

Mortensen er selv fra en plass som ble hardt rammet av fornorskningen, og vokste opp med en samisktalende bestemor uten å få lære språket selv. Kampen mot oppdrettsnæringens inntog i fjordene er en av hennes hjertesaker – både fra et miljøperspektiv og et samisk perspektiv.

– Hva mener du Sametinget kan bidra med for å sikre naturgrunnlaget for sjøsamisk kultur?

– Jeg skulle ønske at den sjøsamiske kulturen ble fremmet mer på Sametinget, sier Mortensen, som samtidig understreker at Naturvernforbundet har et godt samarbeid med det samiske parlamentet også når det kommer til oppdrett.

– Jeg er selv fra området hvor Riddu Riđđu oppsto, og har sett hvor mye denne festivalen har betydd for den sjøsamiske kulturen. Nå er jeg redd for at oppdrettsnæringen vil ødelegge for den sjøsamiske kulturens oppblomstring, sier Mortensen, som frykter at oppdrettsnæringens fatale konsekvenser for fjordfisket og livet i fjordene vil ta knekken på gjenreisningen av denne hardt prøvede kulturen.

Så gjenstår det bare å se om Naturvernforbundets toppledermøte i Karasjok bærer frukter ved å ha styrket det nord-norske og samiske samarbeidet i kampen for å ta vare på naturen i nord. At det var et hyggelig og inspirerende møte kan i hvert fall alle som deltok være enige om.

9. sep, 2018

Bjellene klinger, mulene grynter og drønnet fra hundrevis av klover får marka til å vibrere. De ulike reindriftsklanene har samlet styrkene for å samarbeide under reindriftsårets største familiebegivenhet; kalvemerkingen.

Tekst: Elise Embla Scheele, avisa Ságat 

I reingjerdet i Smørfjord kan det saktens gå hett for seg på både den ene og andre måten når arbeidspresset er på topp. Men reineierne som tilhører Skuohtanjárga siida har også gode hjelpere som stiller opp når det trengs.

Familiebedrift

Menn, kvinner og barn i alle aldre deltar i arbeidet i reingjerdet, hvor det kreves at hele familien stiller opp på denne hektiske tiden av året. Før reinflokken begynner å trekke sørover mot Karasjok og den store høstflyttingen – som nå er like rundt hjørnet – er i gang.

Ei jente balanserer en kniv mellom tennene mens hun prøver å få kontroll på en vilter årskalv. Småbarn som knapt har nådd å begynne på skolen kaster seg etter kalvene som fortsatt er sterkere enn dem og vrir seg unna, mens de håpefulle faller hodestups ned i søla og like fort spretter smilende opp igjen – klare til å gjøre et nytt forsøk. Det er en god forberedelse til voksenlivet, hvor reindrifta venter som næringsvei og livsstil.

Mannfolkene tar de tyngste takene når storoksene kommer inn i gjerdet – og arbeidet er ikke risikofritt; enkelte av dem har opplevd stygge kvestelser når den veldige styrken kommer ut av kontroll og hornene spidder armer og bein. Det er bare tøffinger som kan takle hverdagen i reindrifta.

Prestedatteren som ble engasjert i reindrift

Ságat møter den unge tyske kvinnen Marita Vivian Kleih ved reingjerdet. Drevet av en lidenskapelig interesse for reindriftskulturen har hun deltatt i reindriftsarbeidet ved hver ledige anledning - helt siden hun sommeren 2016 innledet et forhold til en av siidaens reineiere, Nils-Ante Somby.

– Hvordan er det å være i gang igjen med høstmerkingen?

– Det er artig, men samtidig tungt med så mye jobb. Men jeg lærer fortsatt hele tiden, så det er fortsatt gøy og ikke bare forbundet med slit,svarer den livlige kvinnen – som føler glede over å forstå stadig mer av det samiske språket.

Nå kan hun både kjenne igjen reinmerker og merke kalver selv, i tillegg til å hjelpe til med gjetning, flytting og slakting – og alt det andre som hører med til drifta. Men hva har hun egentlig med seg i bagasjen?

Fra Stuttgart til Skuohtanjárga

Begge mine foreldre er prester og jeg er født i Stuttgart, en by på størrelse med Oslo. Men fra jeg var liten har foreldrene mine tatt meg med ut i naturen. Vi brukte å dra på ferie til alpene,minnes hun.

Hvordan vil du beskrive reindriftsmiljøet sammenlignet med din egen bakgrunn?

Som forskjellen mellom svart og hvitt!

Vivian understreker at folk har et mye sterkere forhold til tradisjoner, forfedre og slekt i den reindriftssamiske kulturen. På sin side har hun blitt gitt alle muligheter og en åpen holdning til å reise ut og utforske den store verden.

Etter å ha fullført et norskkurs bestemte hun seg for å flytte fra Tyskland til Norge – hvor hun tok en bachelorgrad i friluftsliv ved Høgskolen i Telemark. Likevel følte hun seg trukket stadig lenger mot nord.

– Hvordan bestemte du deg for å komme til Sápmi?

– Jeg ønsket å bo i Nord-Norge for å finne ut mer om samene, dette folket som ingen visste noe om i sør.

Friluftslivutdannelsen kom godt med når hun søkte jobb som hundekjører midt i reindriftssamenes vinterbeiteområde – hos Engholm Husky i Karasjok. Og derfra var veien til gjeterhytta til Nils-Ante kort. Nå er det hans reinmerke hun skjærer inn i ørene til årets kalver i Skuohtanjárga.

10. aug, 2018

«Vedbotn er gyteområde for torsk og Strandelva like ved er et viktig sjørøyevassdrag. Anlegget fortrenger fiskere, sjøsamisk tradisjonsfiske og samisk kultur i området. Indre Porsangerfjord er en nasjonal laksefjord med tre nasjonale lakseelver (Stabburselva, Lakselva og Børselva). Lakseoppdrett vil forurense fjorden med slam, kjemikalier og medikamenter og føre til spredning av lus og andre sykdommer i fjorden og vassdragene rundt fjorden!»

- Sitat fra «Ren Porsangerfjord – aksjonsgruppe mot etablering av oppdrett»

Tekst: Elise Embla Scheele, Finnmark Dagblad 

Artister, kunstnere, forfattere, fiskere, reineiere, aktivister og naturvernere fra både fjern og nær samlet seg under helga 27.-28. juli ved Grieg Seafood’s nye oppdrettsanlegg i Vedbotn for å markere motstand mot oppdrettsnæringens inntog i Porsangerfjorden.

Alle i leiren var skjønt enige om at oppdrettsvirksomhet i Porsangerfjorden var en svært dårlig ide. Over helga var det lagt opp til hyggelig sosialt samvær med kulturelle innslag, aktiviteter og appeller. I appellene ble det uttrykt bekymring om alt fra forurensing, dyrevelferd, fiske, sjøsamisk kultur, naive lokalpolitikere, korrupsjon, storkapitalens skruppelløshet og herrefolksmentalitet samt den nykolonialistiske fremferden til selskaper fra sør – som vil tilrane seg utbyttet av å ødelegge en slik avgjørende viktig sjøsamisk fjord.  

Blant de mange kulturelle bidragsyterne kan nevnes følgende; 

Piera Jovnna Somby joiket området vi befant oss i - sin siidas sommerbeitedistrikt Skuohtanjárga - akkompagnert av afrikanske trommer. Publikum ble presentert for et nostalgisk gjensyn med gamle protestviser, både på samisk og engelsk, fremført av henholdsvis Amund Johnskareng, Geir Johansen og Irene Persen med band.

Ingunn Utsi leste dikt om oppdrettsselskapets tyvaktige framferd, mens undertegnede Elise Embla Scheele fremførte tekster om villaksens møte med oppdrettslaksen og moder jords vrede over menneskenes hensynsløse utnyttelse av naturen. Marion Palmer snakket om tap av kultur og betydningen av å dokumentere sjøsamisk tradisjonskunnskap, mens jusprofessor Ánde Somby joiket og satt fokus på de ville dyrenes rettigheter når deres leveområder trues - mens han karakteriserte markeringen mot oppdrett som en av de viktigste begivenhetene i Sápmi dette året. Sametingsrepresentant Anders Somby jr. joiket på munnspill og løftet fram verdien av det tradisjonelle samiske natursynet, ved å fremføre joiken til legenden Áillohaš som ambassadør for dette.

Værgudene sørget for godt vær og solskinn over de fremmøtte så lenge demonstrasjonen pågikk. Anders Somby jr. - som også er sjøgrunneier og reineier i området - ble kåret til vinner av kommagkast-konkurransen, og stakk av med et stort stykke ekte røkt villaks som premie.  Heidi Persen serverte nydelig hjemmelaget mat av lokale, rene råvarer til de fremmøtte. Hun var også kvinnen bak en helt spesiell kunstinstallasjon – et samarbeid med Per Inge Østmoen - som ble avduket på stedet og som demonstrantene ble oppfordret til å skrive sin signatur på. På det tomme fiskehjellet, malt i varselrødt, hang et eneste råttent, gullforgylt fiskehode. Et symbol på oppdrettsnæringens fatale konsekvenser for livet i Porsangerfjorden, som skjønnmales av næringen selv og myndighetene av hensyn til profitt? Hjellet dannet en visuell ramme rundt oppdrettsanlegget ut mot fjorden, som ruvet i bakgrunnen for aktivistleiren.

Dette arrangementet markerer bare begynnelsen på den folkelige motstandskampen mot oppdrettsnæringen i Porsangerfjorden, skal vi tro initiativtakerne bak arrangementet - for flere motstandsmarkeringer er varslet å komme i tiden fremover, og folk oppfordres til å delta for å vise sin støtte.