Nyheter i Media

Velkommen til mediaseksjonen!

På denne siden pressenteres utvalgte saker og oppslag fra media i forbindelse med Elise Embla Scheeles kunstneriske virksomhet. Sakene er lagt ut kronologisk, med de nyeste presentert øverst på siden. Da det er benyttet ulike kilder skrives det både på norsk, svensk, samisk og engelsk avhengig av hvem som har dekket saken.

Klikk på linkene under hver sak for å lese oppslagene i sin helhet - fra sin opprinnelige kilde

Forfatterdebutanten som forlot Fredrikstad til fordel for Finnmark

30. oktober 2018, Dagsavisen Østfold:
 

– Jeg hadde tidlig en drøm om å komme meg vekk fra bylarmen og ut i «ødemarka». 16 år gammel pakket Elise Embla Scheele (27) sakene og forlot Fredrikstad til fordel for Finnmarksvidda. Slikt blir det kunst av; – Det har gitt meg mye inspirasjon, og det kallet som fikk meg til å flytte har også fulgt meg i kunsten, sier hun.

 
Elise Embla Scheele (27), forfatter og billedkunstner fra Fredrikstad/Karasjok, bokdebuterte tidligere i år med diktsamlingen «Dråper av mitt blod» og skal prate om denne under Litteraturuka i Sarpsborg torsdag 8. november.
 
Du forlot Fredrikstad til fordel for Finnmark som 16-åring – først Kautokeino, så Karasjok. Hva var bakgrunnen for at du tok dette valget?
– Jeg hadde tidlig en drøm om å komme meg vekk fra bylarmen og ut i «ødemarka». Det å flytte kjentes som et kall mot noe mer ekte, og en slags søken mot røttene. Noe av grunnen til at jeg først endte i Kautokeino var også et ønske om å studere duodji, samisk håndverk. Jeg ble opptatt av selvberging og hvordan man kan overleve av det man finner i naturen, og dette håndverket handler mye om nettopp det. Senere har jeg studert økologisk landbruk før jeg traff min nåværende samboer fra Karasjok, og vi slo oss ned her – hvor jeg begynte på den lokale kunstskolen. Så jeg har en ganske variert bakgrunn!
 
Hvordan har denne beslutningen påvirket deg som person og kunstner?
– Alt som påvirker en personlig, påvirker samtidig det kunstneriske. Det har gitt meg mye inspirasjon, og det kallet som fikk meg til å flytte har også fulgt meg i kunsten – det å skrive om menneskenes røtter knyttet til naturkreftene, stilt opp mot det moderne samfunnet. Både billedkunsten og forfatterskapet mitt er veldig inspirert av reindriften og myter tilknyttet denne, urfolks rettigheter og miljøutfordringene som truer med å fjerne grunnlaget for å leve av, i og med naturgitte forutsetninger. Derfor har jeg også engasjert meg sterkt i Naturvernforbundet.
 
Nå som du har bokdebutert, ser du på deg selv først og fremst som forfatter eller billedkunstner?
– For meg er det ikke enten, eller. Jeg ser på meg selv som en kunstner i videre forstand, som kan benytte forskjellige midler for å uttrykke budskapet mitt.
 
Boka di, «Dråper av mitt blod», hva er den underliggende tematikken her?
– Boka har blitt til på min livsreise gjennom de ti siste årene, og gjenspeiler de ulike fasene av denne. Nettopp blodet er en rød tråd her, som livskraft og symbol, og de mange temaene som opptar meg relatert til dette. Blant annet er det et sterkt kvinneperspektiv med klare paralleller til miljøspørsmål. Som motvekt til det mannsdominerte samfunnet trekker jeg fram gudinner fra ulike mytologier, samtidig som det handler om urfolks perspektiver og det å leve i pakt med naturen – noe som har havnet i skyggen i det moderne samfunnet.
 
Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Det er et vanskelig spørsmål, for det er så mange! Men kanskje særlig Jens Bjørneboes trilogi «Bestialitetens historie», som jeg leste i begynnelsen av tenårene. Den åpnet øynene mine for det samfunnskritiske perspektivet.
 
Hva gjør deg lykkelig?
– Følelsen av å ha gjort en forskjell i en sak som betyr mye for meg, eller – som kunstner – å ha skapt noe. Det å være i naturen får meg også til å føle meg vel, men som mor til to barn på snart tre og fem år, er nok det å følge opp de og se de utvikle seg den største lykken.
 
Hvem var din barndomshelt?
– Jeg husker at mormor ofte leste et blad for meg som het «Knappe maur i den forheksede byen». Det handler om en maur som ikke vil gjøre som de andre og arbeide i tua, men dra ut og utforske verden. Den var et stort forbilde for meg fra jeg var bare et par år gammel.
 
Hva misliker du mest ved deg selv?
– Det orker jeg ikke å bruke så mye energi på, og er mer opptatt av å akseptere meg selv som jeg er. Men om jeg skal trekke fram noe, må det kanskje bli at jeg er litt for selvkritisk.
 
Hva gjør du når du skeier ut?
– For meg som lever midt i den hektiske småbarnstida, kan det være å ta seg en kopp te og lese en god bok etter at barna har lagt seg.
 
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?
– Jeg har vært en hyppig gjenganger på aksjoner og demonstrasjoner, og først og fremst i dyrevern- og miljøsaker.
 
Er det noe du angrer på?
– Det må være de gangene jeg har holdt tilbake av frykt for enten den indre eller ytre kritikeren, og ikke turt å ta skrittet fullt ut.
 
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Samboeren min! Han er veldig flink til å holde seg rolig i vanskelige situasjoner, og hadde sikkert også funnet en måte å få oss ut på.
 
 

Finn tilbake til din gudinnekraft!

September 2018, magasinet Medium:

Naturverner, kvinneaktivist, engasjert i samisk kultur, billedkunstner og håndverker – og nå forfatter av boka «Dråper av mitt blod». Fredrikstadkvinnen Elise Embla Scheele, bosatt i Karasjok i Finnmark, er en ung og fremadstormende ambassadør for den nye generasjonen kvinner som står frem med sitt budskap på en uredd og uselvisk måte.

Medium møter Elise Embla Scheele (26) etter at hun har vært på et innspillsmøte i Oslo for nasjonal ramme for vindkraft i regi av NVE sammen med miljøorganisasjonene. Sola varmer opp hovedstaden langt over snittet. 

– Jeg har møtt som representant for naturvernforbundet i Finnmark. Jeg sitter i styret i lokallaget, så det er anledningen til at jeg kom til Oslo, forteller Elise, som er ydmyk i sin måte å være på og har et engasjement som favner bredt.

– Så flott da, uttrykker jeg. Vindkraft på Finnmarksvidda må jo være et genialt miljøtiltak, tenker jeg? Eller …? Det blir stille. Helt stille. Elise ser på meg med et underlig blikk. Men det er langt fra et drepende blikk, det er et blikk som forteller meg at hun jobber med et svar. Et grundig svar. Og det kommer.

– Når det gjelder utarbeidelse av nasjonal ramme for vindkraftutbygging på land, har vi i miljøorganisasjonene en del innsigelser i forhold til at den massive utbyggingen av vindkraft truer både dyreliv, friluftsliv og reindrift. Vi vil verne naturen mot ødeleggende inngrep. Det er dobbeltmoralsk at et annet miljøhensyn som klima blir brukt som et påskudd for å rasere naturen. Det er symbolpolitikk av verste sort, fastslår hun. Tenk så feil man kan ta når man ikke har satt seg inn i saken. Og hun fortsetter – like rolig.

– Norge er per i dag selvforsynt med fornybar energi med god margin, og selv om man bygger hele den norske fjellheimen med vindmøller, vil det bare kunne dekke et par promille av det samlede energibehovet i EU. Politikerne skryter av at Norge kan bli Europas batteri, det er totalt urealistisk, utdyper hun. Jeg på min side tenker på Elon Musk – han med Teslaen, vet du – han som skal tapetsere hele verden med batterier. Han kan neppe se dette problemet? Men Elise har mer på lager.

Brennende engasjement

– Jeg brenner virkelig for dette med å verne om naturen mot slike ødeleggende inngrep, derfor har jeg engasjert meg i Naturvernforbundet, både for egenverdien og bruksverdien av naturen, og tradisjonelle næringer som reindrift og utmarkshøsting. Jeg lever i en reindriftsfamilie og ser daglig fra innsiden alle de massive utfordringene som reindriften står overfor i form av at vi taper mer og mer land og arealer til ulike utbyggerinteresser som hytter, gruver og vindmølleparker. Vindmølleutbyggingen utgjør en av de største truslene mot samisk reindrift. Reinen skremmes fra å være der det er vindmølleparker, forklarer hun. Aldri har jeg hørt statlig politikk bli så til de grader nedgradert i så klar tale på en så rolig måte. På undertrykt fredrikstaddialekt med klare hentydninger til at hun er i ferd med å bikke over til å bli finnmarking også språkmessig, sier det meg at dette brenner hun virkelig for.

En lang reise ble en bok

Elise er født og oppvokst i gamlebyen i Fredrikstad. Festningsbyen med historie helt tilbake til grunnleggelsen i 1567 ligger i et rikt fortidsminneområde.

– Jeg ble tatt med til slike plasser fra jeg var liten, og fikk høre historier om hellige kilder som kunne helbrede. Jeg følte stor respekt og ærbødighet for disse stedene, og det er dette som har vært en av de utløsende faktorene for min reise. Som 16-åring flyttet hun til Kautokeino i Finnmark, drivkraften var å finne tilbake til røttene. Ønsket var å finne et sted som er mer opprinnelig og ekte enn det en urban tilværelse kan legge til rette for. I møte med Finnmarksvidda følte hun seg veldig tilstedeværende.

– Selv om jeg har vokst opp i en by, visste jeg at der ute finnes det noe annet som man har mistet kontakten med i det moderne urbaniserte samfunnet. Når man ser hvor store ødeleggelser den moderne sivilisasjonen påfører miljøet og naturen, og når dette er noe man oppdras til å respektere, vekket det en kampvilje i meg i forhold til å engasjere meg i miljøvern og dyrevern, og ikke minst finne tilbake til røttene. De gamle tradisjonene har på sett og vis overlevd under jorda, og selv om ting ikke har blitt snakket så direkte om i familien, har det vært en grunnholdning i hvordan man forholder seg til slike plasser, forteller hun. Fra Elise var ganske liten, har familien feiret den samiske nasjonaldagen i bygården hun vokste opp i. De samiske røttene fra langt tilbake i tid har revitalisert denne delen i henne, og hun bor nå i et samisk kjerneområde.

– Mine barn er tospråklige, de snakker både samisk og norsk, og får en sterk tilhørighet til det samiske og ikke minst¨reindriften. Begge har reinmerker, og de er privilegerte som får muligheten til å få den sterke forbindelsen til røttene i sin farsslekts land, sier hun. Samtidig er det mange utfordringer med å drive med rein. Arealinngrep og statlig politikk diskriminerer reindriften og reindriftsbefolkningen. Det er en kamp for å ivareta kulturen. I juni i fjor vedtok Stortinget å nedsette en sannhetskommisjon som skal granske uretten som ble gjort mot samer og kvener av den norske staten frem til i dag fordi det ikke er blitt tatt et ordentlig oppgjør med historien.

– Det er et stort folkelig engasjement for granskningskommisjonen i det samiske samfunnet. Sametinget har arrangert folkemøter over hele det samiske området for å hente inn folks personlige historier, forteller Elise.

Skjellsettende opplevelse

På en konsert med Mari Boine i Fredrikstad for en del år siden var også forfatter og religionshistoriker Brita Pollan til stede. Hun hadde et innslag der hun fortalte om kristningshistorien og overgrepene som var blitt begått mot samene som ble tvunget bort fra sitt tradisjonelle livssyn av kirkens menn. Nå som den religiøse fordømmelsen er i ferd med å slippe taket, ser Elise at det blir rom for å beholde og ta tilbake naturens hellige krefter og rituelle praksis.

– Hvordan naturfolk tradisjonelt har forholdt seg til naturen og de mytiske kreftene, er noe av det jeg vil kommunisere med mitt kunstnerskap og forfatterskap. I boken min har jeg en del referanser til moder jord som en kvinne, men man kan ikke helt skjelne mellom hvor jeg snakker om det kvinnelige, og hvor jeg snakker om moder jord, det er en del av det samme. Jeg snakker prinsipielt om naturfolkets livssyn, da det ikke er begrenset til en bestemt etnisk gruppe. Det er fellestrekk over hele verden. Det mytiske synet på naturen kan være fruktbart å se tilbake på, og det er noe den vestlige sivilisasjonen kan lære av i forhold til menneskers oppførsel i naturen og det å ta vare på naturen for kommende generasjoner. De bør jo ha den samme tilgang til naturressursene som vi har, og derfor må naturen behandles med respekt.

Lærte samisk håndverk

Årsaken til at Elise flyttet til Finnmark, var et kall som hun ikke kan forklare på en rasjonell måte, men et av diktene hennes beskriver noe om det. Etter det første året på videregående på design og håndverk-linjen i Fredrikstad havnet hun i Kautokeino. Hun har alltid vært opptatt av å skape, samt selvberging sett i forhold til en erkjennelse av hvor skjør sivilisasjonen egentlig er, og da tenkte hun at det er greit å vite hvordan man skal livberge seg hvis sivilisasjonen ikke lenger er der den er nå.

– Derfor tenkte jeg at det å lære meg tradisjonelle håndverk, spesielt ved å bruke naturens egne materialer, er en verdifull kunnskap, forteller hun. I Kautokeino lærte hun seg duodji, som er samisk håndverk som går ut på å skape og bearbeide naturens egne materialer som skinn, ull, tre og horn til brukskunst. Etter skoleåret flyttet hun sørover igjen og begynte på den økologiske landbruksskolen i Aurland. Hun ville lære mer om tradisjonell livberging etter økologiske prinsipper.

– Du er veldig opptatt av selvberging?

– Ja, det var en drivkraft for meg til å velge disse utdanningene, men så har jeg jo gått videre med kunsten, og jeg tenker at med kunsten og poesien kan jeg kanskje nå ut til omverdenen med budskapet jeg har.

Det har vært skrevet en del om deg imedia. Du fremstår som en som kjemper fordin sak. Hvordan føler du det er, og hva slagsreaksjoner får du?

– Jeg tror tiden nå er moden for å løfte lokket av disse tingene. Det har kanskje ikke vært så lett for dem som har kommet før meg, men jeg føler det har skjedd mye de senere årene som gjør at folk er mer åpne, forteller Elise, som har bodd de siste seks årene i Karasjok, og føler hun har blitt en del av miljøet der.

Skrev bok

Boka «Dråper av mitt blod» er Elises debutbok, og den har blitt til over en lang periode. De første diktene skrev hun allerede da hun kom til Kautokeino.

– Det har vært viktig for meg å skrive for skrivingens egen del. Det har vært en måte å nedtegne innsikter og refleksjoner på, nesten en form for egenterapi, samtidig som jeg etter hvert begynte å sette ord på mitt samfunnsengasjement i en dikterisk form. Da jeg begynte å skrive, var det ikke en plan om at dette skulle bli en bok som verden skulle få lese, men etter hvert da det hadde blitt en del materiale, kom tanken om at dette kunne bli en bok. Hvis det var innsikter jeg hadde skrevet ned som hadde hjulpet meg, tenkte jeg at kanskje andre også kunne finne en verdi i det. Boken kan man lese på ulike måter. Noen slår bare opp på en tilfeldig side og leser den som dagens dikt, og jeg har fått tilbakemeldinger på at diktene taler direkte til dem, forteller Elise, som synes det har vært veldig flott å få komme ut med budskapet som hun har brent inne med i så mange år, og endelig få oppmerksomhet og anerkjennelse for det.

– Det å treffe mennesker på det sjelelige plan og å få antatt manuset hos et forlag var veldig tilfredsstillende for meg, sier hun, og legger til at hun har fått gode tilbakemeldinger på boka. – Mange sier at boka er full av sjel og at det er noe som treffer dem, og at det å kunne være med på den reisen jeg har hatt, er en opplevelse også for dem.

– Hvordan ser du for deg fremtiden, oghva er det som driver deg videre?

– Jeg håper jo virkelig at jeg kan fortsette å bruke mest mulig av min tid på forfatterskapet og kunsten min, samtidig som jeg vil prioritere det å engasjere meg i miljøet og urfolks rettigheter, sier Elise, som håper at det blir en bevisstgjøring omkring overgrepene som har blitt begått og begås mot det samiske og kvenske folk, og at den bevisstgjøringen også vil omfatte majoritetssamfunnet, som har hatt lite kunnskap om dette ettersom denne delen av norsk historie har blitt fortiet.

 – Så får vi se om dette kan bidra til å endre folks holdninger og forhåpentligvis forvaltningen og myndighetenes behandling av samiske primærnæringer og samisk kultur generelt, sier hun.

– Tror du at den tradisjonelle samekulturenklarer å overleve?

– Det er jo vårt håp at den vil overleve, og vi er mange som kjemper for dette. Det er jo primærnæringene som representerer bærebjelkene i den samiske kulturen. Vi må ha beina på jorda, for vi er fortsatt avhengig av naturen selv om mange har blitt veldig fremmedgjort for den. Vi er avhengig av beitemark, dyrkingsjord og rene fjorder og hav for å kunne livberge oss og kunne bestå. Ikke bare i samisk perspektiv, men for alles del er dette helt avgjørende.

Bruker ulike teknikker

I kunsten benytter Elise seg av ulike grafiske teknikker for å skape billedkunst. Linosnitt, eller bare lino, er en enkel grafisk trykketeknikk som er blitt hennes spesialitet. Inspirasjonen henter hun fra myter og drømmer.

– Jeg har hatt flere utstillinger og har atelier i Karasjok, men jeg har også hatt utstillinger flere andre steder. I forbindelse med boklanseringen har jeg hatt utstillinger slik at folk kan danne seg et helhetlig bilde av hva jeg driver med. For meg utfyller diktningen og billedkunsten hverandre og går mye på de samme temaene, forteller Elise, som er bevisst på hvilke begreper hun bruker i forhold til de tradisjonelle betegnelsene. For henne fremstår det litt merkelig at man kan gå på kurs og bli sjaman.

– I samisk kultur har vi noaider, som kan forklares med å være medisinmenn eller -kvinner, som er en spesielt synsk og kyndig person som etter gammel samisk oppfatning kan komme i kontakt med naturens krefter, mens i norrøn kultur har vi hatt volve, som tilsvarende er en kvinne med spådomsevner. Mange fra urfolkssamfunn har fått begrepet sjaman litt i vrangstrupen, det er et urbant fenomen å kunne bli sjaman gjennom et kurs, og det står jo i veldig sterk kontrast til hvordan dette har blitt praktisert tradisjonelt. Det har jo aldri vært slik at man kan gå på kurs for å bli noaidi, det er noe man må ha et spesielt anlegg for og bli født til, helst innenfor en slekt hvor disse evnene og kunnskapene har gått i arv. I den tradisjonelle tilnærmingen er dette noe som har blitt bevart innenfor familiene. Deler av det alternative er veldig markedsrettet, og man omsetter disse kapitalistiske prinsippene til det åndelige. Dette kan ha uheldige konsekvenser på tradisjonene de påberoper seg, også for dem som kanskje er på åndelig søken og har mistet kontakten med røttene og ikke kjenner så godt til hvordan dette har vært tradisjonelt. Dessverre er det mange som blir utnyttet, og dette skal man være forsiktig med. Hos urfolk generelt bruker man ikke begrepet sjaman, det er noe som er hentet fra akademikerne, de første som begynte med slike kurs i USA. Man kan ikke betale seg til å få disse evnene, det er et villspor, det er noe du har i deg og ikke kan finne i det ytre, fastslår hun.

Positivt å være på søken

– Hva tenker du at våre lesere kan ta med seg av kunnskap fra deg?

 – Det er mange mennesker som er påsøken, noe som i seg selv er positivt da detviser at man kanskje har oppdaget at detvestlige samfunnet har mistet kontaktenmed mange grunnleggende, åndeligeverdier. Folk søker jo tilbake til naturen,og slik sett har også naturfolkenes tradisjonellelivssyn fått respekt fra disse søkendemenneskene. Det ligger også en sårbarheti det at man er på søken og ikke lengerhar kunnskap om de tradisjonelle verdienei forhold til aktører som står klare tilå utnytte dem økonomisk eller åndelig.Man må være oppmerksom på dette for åkunne beskytte seg selv og være i kontaktmed intuisjonen sin, for det er ikke slik atalle som påberoper seg åndelige tradisjonereller fremstår som opplyste, nødvendigviser det.

Kvinnens stilling i det samiske samfunn

Tradisjonelt har kvinner hatt veldig høy respekt i det samiske samfunnet, faktisk høyere respekt enn menn. Elise mener det er et fellestrekk med de gamle nordiske kulturene og den norrøne kulturen, der kvinner har vært høyt aktet og respektert. Rollen som åndelige ledere har vært forbundet med det kvinnelige, for eksempel i posisjonen som volve.

– Det er også en grunn til at vi bør finne tilbake til de kulturelle røttene, for det er et vesentlig forskjellig kvinnesyn enn hva det mannsdominerte har stått for som arvtagere for de organiserte religionenes tradisjon med å redusere kvinnene til en lavere rangering. Det er også et feministisk perspektiv jeg har i mange av diktene og i kunsten min i forhold til å vise frem gudinnen. Det gjør jo noe med kulturen bare å tiltale guden sin som «han», det viser jo at det er det mannlige som er i førersetet og styrer alt. Derfor vil jeg også løfte frem gudinnene, og moder jord er en slik gudinne. Jeg har også referanser til andre gudinner i min kunst og diktning. For kvinner handler det om å finne tilbake til kvinnekraften eller gudinnekraften som vi besitter, avslutter hun.

Debuterer med diktbok om helheten

28. mai 2018, Sámi ođasmagasiidna (Samisk Nyhetsmagasin):

- Denne boka gjenspeiler min livsreise, sier kunstneren og forfatterdebutanten Elise Embla Scheele (26), som for tiden er aktuell med diktboka «Dråper av mitt blod» som lanseres i Alta torsdag 24. mai på Alta Bibliotek, samtidig med åpningen av en billedkunstutstilling med hennes "Trance Mission"-verk.

Denne våren har hun reist på lanseringsturne i Sapmi og besøkt både Karasjok, Kautokeino, Lakselv og Alta. «Dråper av mitt blod» handler om blod som symbol - i et vidt og bredt perspektiv, der alle kan gjenkjenne seg igjen - noe som gjør boka aktuell for alle som er opptatt av det helhetlige.
- Diktene som finnes i denne boka har blitt skrevet over en tiårsperiode, sier hun mens hun viser fram boka som hun selv har illustrert omslaget til.

Da hun kom til nord-Sápmi som 16-åring som tilflytter fra Fredrikstad slo hun seg først ned i Kautokeino, hvor hun begynte å skrive dikt. I dag bor hun i Karasjok, er mor til to samebarn og samboer med den kjente same- og reindriftspolitikeren Anders Somby jr. Elise Embla har studert alt fra kunst ved Kunstskolen i Karasjok til samisk håndverk og økologisk landbruk.
- Diktene handler om mye, både om lidenskap og hjertesmerte, vold og overgrep, barnefødsler og det kvinnelige. Og ikke minst - kontakten med naturen, som vi holder på å miste. Innsikter og erfaringer har inspirert meg til å skrive boken.
- Livskraften stråler ut fra sidene, forteller hun og viser til en bok som inneholder en salig blanding av myter og sagn, ledsaget av knivskarp kritikk av myndighetenes natur- og miljøpolitikk - hånd i hånd med minoritetenes kamp for å overleve.

Vi samer kan også kjenne oss meget igjen i diktene om taterfolket, som Elise Embla også har røtter fra. Begge er naturfolk og begge er stolte reisende folkeslag. Dessuten har begge folk gjennom historien fått lide som minoriteter i Norge, ved å bli utsatt for rasisme.
Forfatteren ønsker å få folk til å reflektere over identitet; hvem er vi?
- Mange identifiserer seg med jobb og hjemplass, men hvem er vi på et dypere plan? I hennes diktning får vi høre en referanse til Áillohaš - Nils Aslak Valkeapää, selve den samiske poesiens far i nyere tid; der han sier at «mitt hjem er i mitt hjerte, og at det flytter med meg».
Bokas temaer handler også om vårt hjemlands historikk; hvor den nasjonalistiske ideologien om ett land - ett folk la grunnlaget for fornorsknings- og assimileringspolitikken. Dette er særlig aktuelt nå i forbindelse med statens og Sametingets arbeid med opprettelse av sannhetskommisjonen, der fornorskningshistorien til det kvenske og samiske folk vil løftes frem i lyset.

Elise Embla minner om Norges flerkulturelle fortid, til tross for at landet ofte sies å ha vært et homogent samfunn fra gammelt av.
- Her i nord er folk klar over at vi ikke har hatt et homogent samfunn, men det har vi heller ikke i Sør-Norge. I sør har dessuten andre minoritetsgrupper som jøder og romanifolket vært mer representert, sistnevnte også kjent som reisende eller taterfolk, forteller dikteren.
- Jeg stammer fra Bergmannen, Finnskogens noaidi, og folk fra min slekt ble dømt til ild og bål. Forfatteren prøver å finne svar på hva kan leve videre, på tross av fornorskningsprosessen - på godt og vondt. Ettersom traumer kan gå i arv fra generasjon til generasjon.
- Min søken etter kulturelle røtter har ført meg fra Israel i sør til Sápmi i nord, sier forfatteren. Og leserne får følge med henne på reisen i diktene. Vi hører om en mur i Midtøsten, satt opp for å skille mennesker - meg og deg.

Dessuten løftes de glemte gudinner frem, som motvekt til det rådende patriarkatet - som har glemt å behandle kvinner vel.
- Moder jord er det største vi har, men henne krenker vi og utnytter. Moder Jord deler skjebne med tusenvis av kvinner over hele verden.
- Vi hører ofte at vi skal ta vare på jorda, men uten at man legger så mye i det, påpeker dikteren som med sitt miljøpolitiske engasjement har styreverv i Naturvernforbundet.
- Kan dere kjenne Moder Jords vrede? spør Elise Embla publikum under sin boklansering på Juhls’ Silvergallery i Kautokeino under påskefestivalen. Med sterke, krasse og vekkende ord leser hun diktet «Den sorte madonna» for et par håndfuller lyttere. Vi får høre jordas egen stemme personifisert, som spør; «hvorfor har dere mennesker forgiftet meg?» Deretter følger diktet «Den sorte madonna»,akkompagnert av et sprakende bål;

- Dette er et varsel om hva som vil komme når vi unnlater å ivareta jorda og det kvinnelige, advarer hun og viser til diktet som har et tydelig feministisk tilsnitt. - Men hvordan har vi kommer hit? Til det punkt at vår sivilisasjon er i ferd med å ødelegge selve vårt livsgrunnlag? spør forfatteren, og svarer:
- Det er en lang historie. Men kan det hele ha begynt med at misjonærene fordømte våre folks oppfatninger om det hellige i naturen? Som naturfolk holdt vi jorda og naturkreftene hellige, men det ble fordømt som «satans verk».
- Dette er en fortrengt og svært truet del av vår kulturarv, fortsetter dikteren, som har merket seg at kirka har kommet på banen og bedt om forsoning ovenfor det samiske folk.
- Men tro hva de legger i det? Hvordan kan vi oppnå forsoning så lenge de ikke vil anerkjenne våre førkristne verdier og naturfolks livssyn som likeverdig med kristen tro? undres forfatteren, som igjen skyter en skarp pil mot myndigheter og kirke. Dette får oss som publikum til å fortsette å tenke samfunnskritisk.

- Jeg ønsker å formidle hvordan mennesket er forbundet med naturen fra et mytisk perspektiv, i en tid hvor den vestlige sivilisasjonen er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget for framtidige generasjoner, sier en engasjert dikter - som også brenner for den samiske reindrifta som hennes barn vokser opp i.
- Det er en innsikt og visdom som vi har behov for å finne tilbake til, om hvordan våre forfedre levde i balanse med naturen. Når denne innsikten har hjulpet våre forfedre, hvorfor skal den ikke også kunne hjelpe oss som lever i dag? spør hun.
I boka finnes videre et dikt om reinsimla, som er inspirert av den sørsamiske skapelsesberetningen hvor jorda og universet skapes av reinsdyret.

Til slutt leser hun diktet «Stemmen fra hellegraven», inspirert av en kvinnegrav som ble funnet i hennes families sommer-siida ved Porsangerfjorden for ikke så mange år tilbake.
- De tok med seg skjelettet, noe som dessverre viser at samiske graver fortsatt utsettes for gravplyndring i forskningens navn, avslutter den nydebuterte dikteren, som ønsker å belyse hvordan ting fremdeles er her i Sameland. Hun har allerede påbegynt sin neste bok, da hun er overveldet over lesernes positive respons og således er blitt inspirert til å produsere mer poesi. - Det er spesielt å nå inn til sjela til folk med min diktning, avslutter en motivert Scheele.

http://samimag.no/se/content/ollisvuodas-calla-divttaid

«Kjære jord, jeg bøyer meg i respekt»

06. april 2018, avisa Ságat:

Elise Embla Scheele, den 26 år gamle fredrikstadkvinnen som for ti år tilbake endte opp med et liv blant reinsdyr, mørketid, midnattssol og viddelandskap. Den samiske hverdagen har grepet tak i henne, med en kraft som vanskelig lar seg beskrive. Hun er kunstner og poet, og har nylig lansert boken «Dråper av mitt blod». Et verk der den unge forfatteren med brutal ærlighet reflekterer over etiske og filosofiske spørsmål knyttet til livet, og menneskets rolle her på den blå planet.

Enorm innlevelse

Ságat møtte Scheele under hennes boklansering ved Samisk Litteratursenter i Karasjok. En ung og stillferdig kvinne, som med stor ro arbeidet med å forberede sin presentasjon av hennes utgivelse. Gjestene fant seg til rette, og dessverre var det fremdeles god plass i den lille salen da Scheele tok til orde.

Det var vanskelig å si hva en kunne forvente av denne kunstneren, denne rolige og noe lavmælte kunstneren som ikke opptok spesielt mye plass. Det skulle imidlertid vise seg at den unge kvinnen, Elise Embla Scheele, befant seg i sitt rette element. Med enorm innlevelse og rå styrke drar hun med seg publikum inn i hennes tankeunivers. Inn i hennes mytiske, filosofiske og samunnskritiske refleksjoner om mennesket, livet og naturen.

Den røde tråden

Blodet går som en rød tråd gjennom Scheeles diktning, den symboliserer ulike essensielle aspekter ved livet. Livet, som omfatter alt som er. Livet, som innehar både lys og mørke.

– Det er blod i form av lidenskap og hjertesmerte, det er blod i form av røtter. Blod i form av vold og overgrep, blod i form av kvinnerelaterte ting som barnefødsler, men først og fremst er det blod i form av livskraft, forteller den ferske forfatteren.

Endring av identitet

Identitet er noe som går igjen i mange av Scheeles tekster.

– Identitet har ikke vært konstant, identitet har alltid vært i endring. Tidvis har det vært en ønsket politikk, fra statens side, det å endre folks identitet og oppfatning av seg selv. Det er noe jeg behandler i flere tekster i boken min. Konsekvenser av fornorskning og diskriminering, slikt sett er det aktuelt at boken kommer ut nå, på denne tiden hvor sannhetskommisjonen skal utarbeides, forteller hun engasjert.

Hennes søken etter kulturelle røtter har brakt henne til mange forskjellige steder, som fra Sápmi til Israel, fra nord til sør.

– Dette flerkulturelle perspektivet kan gjøre at man kan se ting på en unik måte.

Myter og drømmer

Scheele er inspirert av det mytiske perspektivet, myter og drømmer, noe som kommer tydelig frem i boken. Forfedre, gudinner og ånder dukker opp side om side, og hånd i hånd med miljøspørsmål, identitet, samtid og fortid. Hvor har vi vært, og hvor er vi på vei?

– En del inspirasjon har blitt til på bakgrunn av innsikter, som har vært verdifulle for meg. Jeg vil trekke dette frem i en tid hvor vi holder på å ødelegge livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner. Vi trenger å leve i balanse med naturen og med hverandre.

Et varsel

Flere av diktene ser ut til å handle om menneskets grådighet, misbruk og besudling av jorden. Scheele leser opp flere dikt. Noen av diktene beskrives som varsler om hva som vil komme, dersom mennesket ikke endrer kurs.

– Det er varsler om hva som vil komme hvis vi ikke tar på alvor hvordan vi misbruker, mishandler og utnytter livsgrunnlaget vårt. Så kan vi spørre oss selv, hvordan endte vi opp her? Hvordan kom vi hit? En utslagsgivende hendelse kan ha vært denne fortrengelsen og demoniseringen av gudinnene, og av naturfolkets livssyn, hvor man så det hellige i naturen. Denne kunnskapen ble fordømt som satans verk, og i dag, så er dette en svært truet del av kulturarven vår på grunn av denne religiøse fordømmelsen, fastslår Scheele.

Dyp respekt

– Hvor kommer engasjementet ditt fra?
– Det er litt vanskelig å svare på, det kommer som en indre inspirasjon. Den har vel egentlig vært der helt siden jeg var liten, denne dype respekten for naturen og alt som lever. Det er noe som har vært en verdifull ting som jeg har tatt med videre fra min oppdragelse, forteller hun tankefullt.

«Kjære jord, jeg bøyer meg i respekt. Som et gresstrå for vinden. Jeg holdes oppe av deg. Jeg har mine røtter i deg. Uten deg er jeg intet» Slik begynner Elise Embla Scheeles dikt «Til Jorden».

http://www.sagat.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=11972

Arrangementet i Karasjok ble filmet og er lagt ut i to deler her:

Del 1: https://www.youtube.com/watch?v=-OZjEO2Vcos

Del 2: https://www.youtube.com/watch?v=JXsVrD-QZjs&t=1s

Dråper av en multikunstner

24. mai 2018, avisa Ságat:

Kunstneren og forfatteren Elise Embla Scheele presenterer både debutbok og malerier i Alta.

Kunstneren og forfatteren Elise Embla Scheele presenterer sin debutbok «Dråper av mitt blod» torsdag 24. mai på Alta bibliotek. Scheele vil fremføre utvalgte tekster fra boka.

Ságat har tidligere omtalt den unge kvinnen fra Fredrikstad som flyttet alene til Finnmark som 16-åring, og som nå ti år etter bor i Karasjok og syr sine kofter selv.
Arrangementet er åpent for alle og det blir enkel servering. Det vil også bli anledning for publikum til å sikre seg et signert eksemplar av boka, skriver forfatteren i en pressemelding.

Dråper

Blod er lidenskap, røtter, liv og erfaringer. Alt dette finnes i diktsamlingen «Dråper av mitt blod», hvor hvert dikt utgjør en dråpe, forteller Scheele.

Bokas temaer spenner vidt og det trekkes en linje fra det personlige til det eksistensielle, fra krass samfunnskritikk til drømmesyn og mytiske visjoner, til det hele når et punkt hvor naturens krefter flettes sammen med sinnets. I dette mytepoetiske landskapet vil du kunne støte på forfedre, gudinner, volver og vampyrer, alt mens villaksen og reinflokkene fortsetter sine eldgamle vandringsveier i et miljø som settes under stadig større press.

– Kan en forløsende sammensmeltning mellom natur og ånd, myter og erfaringer, fortid og nåtid bli nøkkelen til å gjenfinne og gjenskape balanse, spør hun.

Multikunstner

I forbindelse med lanseringen vil Scheele dessuten stille ut billedkunst for salg, med inspirasjon fra naturen, myter, drømmer og visjoner. Utstillingen står til 8. juni.

http://www.sagat.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=12540

Forfattermøte og utstillingsåpning i Lakselv

20. november 2017, avisa Ságat:

Elise Embla Scheele presenterte sitt kunstnerskap og forfatterskap på Porsanger bibliotek

Torsdag i forrige uke besøkte forfatter og kunstner Elise Embla Scheele Porsanger bibliotek i forbindelse med utstillingsåpning og forfattermøte. Den Karasjok-bosatte kunstneren og poeten var invitert av biblioteksjef Ann-Britt Svane. Elise Embla Scheele fremførte dikt fra sin debutbok «Dråper av mitt blod», som snart er lanseringsklar.

– Tekstene som ble presentert omhandlet temaer som vårt lands flerkulturelle fortid, fornorskning og assimilasjon, moder jord og andre glemte gudinner samt naturfolks tradisjonelle livssyn stilt opp imot trolldomsforfølgelse, den moderne sivilisasjons miljøødeleggelser og væpnede konflikter, skriver Scheele i en pressemelding til Ságat.

Utstillingen på Porsanger bibliotek består av billedkunst og poesi, og vil bli stående på biblioteket ut året. Det vil være mulig å sikre seg både originalkunst samt å forhåndsbestille Scheeles bok «Dråper av mitt blod», i påvente av utgivelse.

http://www.sagat.no/nyheter/billedkunst-og-poesi/19.10285

Deler av arrangementet i Lakselv ble filmet og er lagt ut her:

https://youtu.be/YJXSoB_Yeok?t=1s

Flyttet alene til Finnmark som 16-åring, nå syr hun koftene selv

28. september 2017, avisa Ságat:

Da Elise Embla Scheele var fem år gammel tok foreldrene henne med til Universitetet i Oslo. «Her skal du gå når du blir stor», sa de bestemt. – Det har nok vært litt vanskelig for dem å akseptere mine veivalg, erkjenner Scheele, tyve år senere.

Alene til Finnmark

Det ble aldri noen universitetsutdannelse på Elise Embla Scheele. Allerede som 16-åring hadde interessen for tradisjonskunnskap og selvberging vokst seg så stor at hun pakket ryggsekken og flyttet alene fra Fredrikstad til Kautokeino. Tenåringen hadde fått øynene opp for samisk håndverk, og ingen kunne stoppe henne fra å forlate designklassen i Østfold til fordel for doudjilinja i Finnmark. Dessuten hadde hun alltid hatt lyst til å flytte på seg, og dragningen mot nord hadde vært der så lenge hun kunne huske. – Den kan jeg ikke forklare på en veldig rasjonell måte, men jeg har alltid søkt tilbake til både naturen og til røttene. Og så gjorde jeg nok litt opprør mot veien som hadde blitt staket ut for meg, konstaterer hun.

Den første vinteren var mektig. Følelsene som oppstod - både av mørketid og det å være alene og selvstendig for aller første gang - ble skriblet ned som dikt i en notatbok. Der ble de liggende. For da tenåringen, som nå hadde rukket å fylle 17, ikke fikk seg lærlingplass, gikk ferden sørover igjen. Først som agronom­elev i Aurland i Sogn og Fjordane, deretter som aktivist mot monstermastene i Hardanger. Et sted på veien snublet hun over et spennende prosjekt, og for andre gang var livet på vei til å ta en helt ny vending.

Labyrintprestenes tur

Gjennom et verv i organisasjonen In Lak’ech Nor («jeg er deg» på mayaenes språk) fikk hun nemlig tildelt en noe spesiell oppgave. Scheele skule være med å arrangere reisen til en delegasjon bestående av åtte mayaindianere - deriblant to prester - som ønsket å besøke Sápmi. Prestene hadde valgt ut landsdelen i nord til å representere en av de fire himmelretningene, og nå ville de holde en seremoni for å gjenopprette balansen på jorda. Organiseringen av turen passet Scheele midt i blinken. – Jeg tente skikkelig på ideen, samtidig som jeg fikk en anledning til å reise nordover igjen, forklarer hun.

Destinasjonen for seremonien ble etter hvert bestemt, de fire mayaene skulle reise til Repvåg i Nordkapp kommune. Seremonien skulle holdes ved den flere tusen år gamle steinlabyrinten på stedet, men først måtte Scheele få godkjent planene.

Mann med middag

Ikke bare ønsket organisasjonen velsignelse fra den fastboende lokalbefolkningen, de ville også rådføre seg med flyttsamene som hadde rein i området om somrene. Og der ute på neset, helt alene i et lite hus, bodde han: Mannen som serverte fersk laks fra havet og som lyttet tålmodig til det sine gjester hadde å si. Anders Somby jr. åpnet nye dører og introduserte dem til de riktige menneskene med akkurat den lokalkunnskapen de trengte. Tanken om at dette skulle bli faren til hennes fremtidige barn, ble selvsagt aldri tenkt. – Jeg har ikke akkurat så mange saftige detaljer fra det første møtet, og hadde noen fortalt meg det der og da, hadde jeg vel bare kikket rart på dem, flirer Scheele.

SMS til nyttår

Etter at seremonien var vel overstått, dabbet kontakten mellom de to ut. Til nyttår sendte hun likevel en godt nyttår-melding, og denne gangen skulle samtalen mellom de to aldri ta slutt. Meldinger ble til telefonsamtaler, og da Somby reiste til Oslo for å feire 6. februar i hovedstaden, skjønte Scheele at relasjonen kanskje brygget på noe mer enn bare vennskap. Hun hadde lyst til å bli med ham tilbake til hjemstedet hans i Karasjok, men en reise til Israel var allerede bestilt. Hun besluttet likevel å reise hjem litt tidligere enn planlagt, og tilbake i Norge ble hun konfrontert med monsterregningen fra telefonsamtalene de hadde hatt. – Jeg tenkte at jeg kanskje hadde funnet den store kjærligheten, så jeg måtte jo bare se hva som skjedde. Siden den gang har jeg blitt værende her, forklarer hun.

Reiser aldri hjem igjen

Kanskje ble hun aldri akademiker, slik foreldrene håpet, men mange år med studier har det likevel blitt. Vel bosatt i Karasjok falt valget på den lokale kunstskolen, og siden har hun blant annet vunnet Arktisk trykk sin kunstkonkurranse med en tur til Canada som premie. Tankene i skriveboken fra den første mørketiden i Kautokeino er forent med de siste åtte årenes diktskriving, for bare noen uker siden signerte hun kontrakten på sin norsksamiske debutbok «Dråper av mitt blod». Å forlate livet hun har skapt her oppe til fordel for hjembyen i Østfold, er utenkelig.

– Det som er verdien for meg i Finnmark er den naturen som vi har her. Den er så vill og rå og urørt i den forstand industrien, som har lagt sitt beslag på og forgiftet landskapet andre steder, ikke har kommet hit i samme grad. Det å kunne se ut og oppleve at naturen fortsatt er større enn mennesket, betyr mye for meg.

http://www.sagat.no/nyheter/flyttet-alene-til-finnmark-som-16-aring-na-syr-hun-koftene-selv/19.9573

Utstilling på Abanti

Mars 2016, avisene Ávvir og Ságat:

PRESSEMELDING: Elise Embla Scheele stiller nå ut billedkunst for salg i Abanti sine lokaler i Karasjok.Utstillingen består av linosnitt og fotografi med inspirasjon fra myter, drømmer og visjoner - samt samisk reindrift. Et av de utstilte verkene er ”Veien, Sannheten og Livet”, som vant Arktisk Råds kunstkonkurranse i 2015. Utstillingen vil bli hengende utover våren 2016.

 

Arctic Cultural Exchange in Ottawa

2. September 2015, den norske ambassaden i Canada og avisa Ságat:

In association with The Arctic Council’s Youth Art Contest, the Norwegian Embassy recently had the pleasure of welcoming three young artists from the northern parts of Norway.

During Canada’s chairmanship of the Arctic Council, an art contest for young, arctic artists between the ages of 18 and 25 was initiated. Under the theme “Development for the People of the North”, artists from all member countries were invited to create an original two-dimensional artwork in any medium, with the exception of photography.

The exhibition, which consists of 20 artworks from the different member countries, was first on display in Ottawa in connection with the Arctic Council Ministerial Meeting earlier this year. This summer, it has been available to the public at the Ottawa School of Art.

Three artists from Northern Norway were represented in the contest; Tormod Andersen, Signe Århren and Elise Embla Scheele. They all have close ties to the Sami culture and life in the arctic, which can be clearly seen in their artwork. The three artists were all awarded a trip from Norway to Ottawa, organized in collaboration between the Norwegian Polar Institute, the Norwegian Ministry of Foreign Affairs, and the Embassy.

The visit to Ottawa provided several opportunities for cultural exchange and networking, including an artist talk organized by the Embassy and Ottawa School of Art. The artists presented their artworks, and talked some about what it means to be Sami today. Tormod Andresen is a former “pathfinder” (a program where Sami youth travel to Schools around Norway and talk about Sami culture). With this experience, he easily and vividly shared information explaining Sami culture and tradition. Parallels were drawn between indigenous people in Norway and indigenous people in Canada, comparing such things as traditional crafts and music. Elise Embla Scheele performed a wonderful “joik”, a traditional Sami form of singing, to the audience’s delight.

Among the many attending, there were representatives from the Canadian Ministry of Foreign Affairs, students of art, people from the Norwegian community and others with an interest in art. Following the presentations, the Norwegians were asked by audience members to elaborate on what inspires them, what techniques they utilize, their plans for the future and general information on the northern areas of Norway.

The Embassy also organized get-togethers with young Canadian indigenous artists, as well as a meeting with curator Christine Lalonde (Inuit art) including a tour at the acclaimed National Gallery. Melody McIver, musician and artist from Anishnabe First Nation, explained in great detail about some of Canada’s most acclaimed indigenous artists. The Embassy’s programme ended with a visit to the Canadian Museum of History, where our visitors received a nice and interesting introduction to Canada’s indigenous peoples and their history, traditions and development.

I addition to the Embassy’s programme, the Norwegian artists had some time to experience Ottawa on their own, and returned home happy and full of new impressions.

Vuoitán dáiddagilvvu

Njukčamánu 27. beaivi 2015, Ávvir aviisa:

Kárášjoga dáiddaskuvlla oahppi Elise Scheele lea nu ilus go lea okta dan golmma vuoitis Norggas geat besset ovddastit davviguovllu Kanadas cuoŋománu loahpas.

Kanada ráđđehus hástalii gieskat árktalaš nuoraid searvat Arctic Council’s Youth Art dáiddagilvui. Norggas lea golbma nuorra dáiddára geat besset ovddastit Norgga. Jury lea válljen Kárášjoga Dáiddaskuvlla nuppi luohká oahppi Elise Scheele ja vuosttaš luohká oahppi Signe Åhren.

Kanádai cuoŋománus

– Mun nu illosin. Ii oru oppa duohtage. Ii leat juohke beaivvi go olmmoš beassá vuoitit stuorra dáiddagilvvu Norggas ja beassat oassálastit riikkaidgaskasaš gilvvus. Dovddan sihke mun ja mu dáiddalaš bargu oažžu ánssu, lohká Elise Scheele ja lohká šaddá somá vuolgit Kanadai cuoŋománu loahpas Árktalaš Ráđi ministtarčoahkkimis Ottawas Kanadas. Soai Signe Åhrenain leaba guktot vuoitán iežaska linočuohpan bargguin, maid leaba aiddo oahppan dáiddaskuvlla rektoris.

Dáiddaskuvlla rámis

– Mun čevllohalan issoras olu go jury lea válljen guokte dáiddára Davvi-Norggas ja maid leat min oahppit. Lea hirbmat, hirbmat somá ja buorre beaggin Kárášjoga Dáiddaskuvlii, lohká rektor Eva Aira. Erenoamáš illudahtti leage su mielas go Elise Scheele ja Signe Åhren leaba guktot vuoitán iežaska linočuohpan govaiguin maid aiddo leaigga oahppan rektor ja dáiddár Eva Airas.

http://avvir.no/oddasat/2015/03/vuoitan-daiddagilvvu

Stiller ut i Galleri Stallen

19.07.2015, avisene Demokraten og Aftenposten: 

Kunstneren Elise Embla Scheele (23) åpner sin debututstilling «Trance Mission» i slutten av juli. Hun stiller ut i lokalene til Galleri Stallen i Gamlebyen under Månefestivalen.

Elise benytter seg av flere ulike kunstneriske teknikker og uttrykksformer, og i utstillingen vil det vises grafikk, serigrafi, kulltegning, skulptur, foto & poesi. Sin inspirasjon henter hun fra naturen, samisk reindrift, myter, drømmer & visjoner, foruten samfunnsaktuelle temaer og problemstillinger - gjerne med et kritisk blikk. ”Trance” hentyder til den bevissthetstilstanden hvor bildene og kunsten skapes og oppstår. ”Mission” står for overbringelsen av et budskap. Kunstnerens tilnærming til miljøspørsmål er å søke å formidle hvordan mennesket er forbundet med naturen fra et naturfolksperspektiv.

Oppvokst i Gamlebyen

Elise Embla er oppvokst i Gamlebyen i Fredrikstad men bosatt med familie i Karasjok hvor hun denne våren har fullført en utdannelse ved den lokale kunstskolen (2012-2015). Kunstskolen i Karasjok tilbyr et unikt studiemiljø i hjertet av Sápmi/Sameland hvor profesjonelle samiske kunstnere står for undervisningen. Etter mange år i Finnmark og på reise vender hun nå tilbake til sin hjemby for å avholde sin debututstilling i galleriet hvor hun trådte sine barnesko.

Som vinner av Arktsik Råds kunstkonkurranse i Norge er Elise Embla også aktuell med en internasjonal vandreutstilling i Canada. I denne forbindelse har hun vunnet en reise til Canada i regi av Arktisk Råd, hvor originalversjonen av hennes verk ”Veien, Sannheten & Livet” er utstilt sammen med vinnerbidragene fra de andre arktiske nasjonene i utstillingen med temaet ”Menneskets utvikling i nord”. Reisen vil foretas når utstillingsperioden er avsluttet.

http://www.demokraten.no/nyheter/stiller-ut-i-galleri-stallen-1.1431011

Utstilling til støtte for «Sápmi Pride»

5. juli 2015, avisa Finnmark Dagblad:

Sist helg ble «Sápmi Pride»-festivalen arrangert i Karasjok for og av homofile. I den forbindelse har tre avgangselever ved Karasjok kunstskole laget utstillingen «Dáidda Pride II». 

Elevene ved kunstskolen ønsker å uttrykke sin støtte til Sápmi Pride-festivalen samt verdiene om toleranse og åpenhet for mangfoldet både i samfunnet generelt og det samiske samfunnet spesielt.

Elevene er Ina Tretnes (23) er født og oppvokst i Karasjok, Kamilla Marie Triumf Oppheim (22) er fra Kautokeino, og Elise Embla Scheele (23) som er oppvokst i Fredrikstad, men nå bosatt i Karasjok. Sistnevnte synes at det har vært både fint og artig å jobbe med utstillingen. – Vi har jobbet veldig hardt og intensivt fram mot denne utstillingen, og det er deilig å være ferdig med den, sier Elise Embla Scheele. – Samtidig er det litt vemodig at vi nå er ferdig på skolen, legger hun til. – Det har vært artig å jobbe med denne utstillingen, sier Kamilla Marie Triumf Oppheim. Utstillingen avsluttes i dag.

http://www.ifinnmark.no/karasjok/kultur/utstilling-til-stotte-for-s-mi-pride/s/5-81-63701

"Pride festivaler viktiga för små samhällen"

30. maj 2015, Sameradion och SVT Sápmi:

Elise Embla Scheele blev stylad för Pride paraden.

– Jag tycker att det är viktigt för mig personligen att vara med på Pridearrangemang. Det känns fantastiskt att det kommer till en liten byggd som Karasjok. Jag vill att man ska jobba för att inkludera alla människors lika värde. Jag tycker det är viktigt att visa tolerans, öppenhet och acceptans för mångfald. – I små samhällen kan det lätt bli trångt när det kommer till frågor om mångfald. Jag tycker att det behövs mer av sådana här arrangemang.

 Nu är det Sápmi Pride, märks det av i byn tycker du?

– Det tycker jag att det gör, man har hängt flaggor i regnbågens färger, här i byn har vi i konstskolan en utställning som heter Dáidda Pride, som betyder konst Pride, som står för stolthet.

http://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=2327&artikel=6177938

-Lærerikt og stimulerende

8. mai 2013, avisa Finnmark Dagblad:

Elevene ved Kunstskolen i Karasjok er fornøyde med det faglige utbyttet de har av undervisninga på skolen.  – Jeg har fått brukt tiden på det som inspirerer meg, og det er en god ting. Vi har vært borti mange forskjellige teknikker og måter å uttrykke seg på, som jeg ikke har vært kjent med før. Derfor har jeg kunnet utvikle meg på den måten, forklarer førsteårseleven Elise Scheele fra Fredrikstad.

Hun er iferd med å lage en skulptur, som først er formet i leire. Så er den dekket med gips. Deretter fjernes gipsen og skulpturen blir støpt i betong. Skulpturen viser en slags gravid gudinne.

Grunnlag for videre utdanning 

Utdanningen ved Kunstskolen i Karasjok danner grunnlag for videre utdanning og yrkesutøvelse innenfor fagområdene billedkunst, kunsthåndverk, illustrasjon, formgiving, arkitektur, foto, med mere. Sammen med allmenn studiekompetanse fra videregående skole gir dette elevene økt kompetanse til kunstfaglige høgskoler hvor de kan fullføre yrkesutdanning innenfor ulike kunstfag. Utdanningen kan også være et godt utgangspunkt for videre selvstudier og yrkeskarriere, spesielt hvis man velger å gå videre til årskurs2.

Skolens lokaler ligger i selve sentrum av Karasjok i tidligere DSF - Den Samiske Folkehøgskole. Bygningen inneholder atelierer, verkstedslokaler, arbeidsrom, forelesningsrom, elevrom med kjøkken, peisestue og andre spesialrom.

Resultatet av en lang kamp

Samiske kunstnere har slitt en årelang kamp for å få etablert en kunstutdanning i Karasjok. I begynnelsen av 1980-tallet var kunstutdanning en av de første sakene som Sámi Dáiddačehpiid Searvi eller Samisk kunstnerforening la fram for Samekonferansen. Høsten for to år siden ble dette iherdige arbeidet og den langvarige kampen kronet med åpningen av Kunstskolen i Karasjok. I 2004 ble kunstskolen egen stiftelse. Til stiftelseskapitalen donerte SDS medlemmer den dyreste kapital de har, sine egne kunstverk. Disse kunstverkene utgjorde grunnlaget for å gå videre.

Kunnskapsdepartementet godkjente Kunstskolen i Karasjok formelt etter privatskoleloven i slutten av juni 2011. Dette betydde skolestart for de første elevene høsten 2011. Denne våren blir disse elevene ferdig med sin toårige grunnutdanning ved Kunstskolen i Karasjok, og skolen er da klar til å ta inn nye elever.

http://www.nrk.no/sapmi/_-laererikt-og-stimulerende-1.11017232

(følg linken for å se video-intervju)

Kunstskolens hjemmeside:

http://www.daidda.no/ 

Masteferd i Hardanger

19. august 2011, avisa Hordaland Folkeblad og magasinet Vagant:

Elise Embla Scheele er aksjonspoet for Hardangeraksjonen med diktet "Masteferd i Hardanger"

http://www.kulturverk.com/2011/08/19/masteferd-i-hardanger-et-kvad/